30 år med politisk prosess

– Den politiske hukommelsen er kort: Over tid har etableringen av et samordnet sykehustilbud i Oslo hatt bred støtte i Stortinget, skriver Morten Meyer.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Morten Meyer, kommunikasjonsdirektør ved OUS

RIKTIG BRUK AV sykehusene i hovedstadsområdet var på agendaen allerede i 1984. Regjeringen Willoch (H, Krf, Sp) ved sosialminister Leif Arne Heløe (H) ga Norbom-utvalget oppdraget med å se på de somatiske sykehustjenestene i Oslo-/Akershusområdet samt kartlegge og gi anbefalinger vedrørende bruken av de samlede ressursene. Senere fulgte Disen-utvalget (1986-87) og Jonsbu-gruppa (1987–88) som begge berørte funksjonsfordeling i hovedstadsområdet.
I 1994 ba Samarbeidskomiteen for Oslo og Akershus om å utrede de somatiske sykehusene i hovedstadsområdet. Stadaas/Dolva-utvalget la frem sin rapport i 1995, som konkluderte med at det var nødvendig med endring i sykehusstruktur, samarbeid og oppgavefordeling mellom institusjonene og «at det var lite å hente på ytterligere effektivisering av sykehusene enkeltvis».
NY REGIONINNDELING. Helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) satte i gang arbeidet med St.meld. nr. 37 (1997–98) som tok for seg spørsmål om ny inndeling av helseregionene på Sør-Østlandet: Her heter det at «hovedmotivet for å endre regioninndelingen, er å sikre at Oslo og Akershus plasseres i samme helseregion slik at det legges til rette for en bedre samordning av sykehustilbudet i hovedstadsområdet for å møte eksisterende og framtidig etterspørsel av sykehustjenester».
Særlig ble Ullevål og Rikshospitalet, som regionsykehus for hver sin helseregion og lokalisert til samme by, trukket frem. Det ene eid av Oslo kommune, det andre av staten. I 1998 uttalte Høybråten i Stortinget at man må «unngå at det bygges opp konkurrerende parallelle funksjoner ved begge sykehus som med fordel kan samles til bare ett sted». I tillegg pekte stortingsmeldingen på behovet for å samordne krefttilbudet i hovedstaden.
Konklusjonen etter at Stortinget hadde støttet komiteens innstilling, ble at Akershus og Østfold ble foreslått flyttet fra region 2 til region 1 med Ullevål som regionssykehus, mens forslaget om en storregion for hele Sør-Østlandet ble forkastet. I endelig resolusjonstekst av 1999 påpekte helseministeren at i en fase 2 «..er det igangsatt en prosess med samordning av regionsykehustjenestene i Oslo (dette omfatter Rikshospitalet, Ullevål, Aker og Radiumhospitalet). Målet er å få en mer kostnadseffektiv og kvalitetsmessig bedret pasientbehandling i dette området».
Stoltenberg I-regjeringen (Ap) overtok i 2000 og Tore Tønne la grunnlaget for den omfattende helseforetaksreformen. Kort oppsummert skulle staten overta eierskapet til sykehusene og formelt organiseres i fem regioner. I 2001 overtok Bondevik II-regjeringen (KrF, H, V), og Dagfinn Høybråten iverksatte reformen. Fra 1. januar 2002 fikk Rikshospitalet, Radiumhospitalet, Aker og Ullevål staten som felles eier, der de to første ble lagt til regionen Helse Sør og de to siste til Helse Øst.

HELSEPOLITISK BERLIN-MUR. I 2004 overtok Ansgar Gabrielsen (H) som helseminister og var svært tydelig i sin oppfatning av Oslo-sykehusene. I et VG-intervju i oktober 2004 uttalte Gabrielsen at «Det går en helsepolitisk Berlin-mur rett igjennom Oslo. Noe må gjøres». Videre sa Gabrielsen at «samarbeidet ikke er spesielt godt mellom sykehusene i Oslo-området».
Formelt rakk ikke Gabrielsen å gå videre med fase 2 da han i 2005 ble avløst av Sylvia Brustad (AP) og Stoltenberg II-regjeringen (Ap, SV, Sp). Det hører med i historien at Høyre fra opposisjonshold i Stortinget i 2006 fremmet forslag om å slå sammen Helse Sør og Helse Øst. Brustad ble statsråden som gjennomførte sammenslåingen. I en egen sak om endringer i statsbudsjettet for 2007 ble det i april samme år besluttet at de to regionene Helse Sør og Helse Øst skulle bli ett regionalt helseforetak: Helse Sør-Øst (HSØ).
OPPDRAGET. Oppdraget til Helse Sør-Øst ble utdypet av Sylvia Brustad i et foretaksmøte 30. mai 2007: Det er et behov og potensial for en langt bedre samordning og ressursutnyttelse i hovedstadsområdet spesielt og regionen generelt; «..bedre samordning av fag- og forskningsmiljøer, bedre utnyttelse og koordinering av personell, sykehusarealer, kostbart medisinsk utstyr, IKT, støttefunksjoner, framtidige investeringer mv».
Dette resulterte i HSØs styrevedtak 108/2008 som ga tre helseforetak oppdraget å etablere Oslo universitetssykehus (OUS), bestående av Aker, Radiumhospitalet, Rikshospitalet og Ullevål. Videre sa oppdraget at deler av virksomheten skulle overdras til Akershus universitetssykehus (Ahus), forankret i Stortingets flertall i 2003 om bygging av Nye Ahus. Endelig vedtak om fusjon av Oslo-sykehusene ble gjort av helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hansen (Ap) i et foretaksmøte 27. november 2008.
OUS-ETABLERINGEN. Oslo universitetssykehus ble formelt etablert 1. januar 2009 og driftet som én virksomhet fra 1. januar 2010. Siden da har sykehuset gjennomgått omfattende omstillinger for å samordne virksomheten i eksisterende bygg på tvers av fire adresser. Som følge av at store deler av bygningsmassen er utdatert og ligger spredt, har samordningsarbeidet vist seg å være krevende. Det legges derfor nå planer for å samlokalisere større deler av pasienttilbudet i nye og fleksible bygg.
Siden 2010 har omstillingsprosessen i OUS blitt adressert ved flere anledninger i Stortinget. Den var også gjenstand for åpen høring i Stortinget i 2012. Senest i desember 2014 svarte helseminister Bent Høie (H) slik i Stortingets spørretime om planene for et mer samlokalisert sykehus: «Jeg kommer ikke til å stanse Oslo universitetssykehus' arbeid med Campus Oslo og de andre alternativene for sykehusutvikling i hovedstadsområdet. Helseforetaket har ansvar for å legge nødvendige planer for videre drift, både på lang og kort sikt. Jeg tror det er viktig at Oslo universitetssykehus har en langsiktig plan».
BRED STØTTE. I et 30-årsperspektiv fremstår etableringen av et samordnet sykehustilbud i Oslo som en langvarig politisk prosess der Høyre, KrF og Ap vekselvis har hatt førende roller, med Venstre (Bondevik I og II) og Senterpartiet (Bondevik I og Stoltenberg II) og SV (Stoltenberg II) i støtteroller. Også Fremskrittspartiet ga sin politiske støtte til opprettelsen av Helse Sør-Øst – blant annet med henvisning til de utfordringene som var konkretisert i Oslo-området (Innst. S. nr. 167 (2006–2007).
Mange mener nå at de fire sykehusene som Oslo universitetssykehus består av, må forbli der de er og utvikles videre innenfor sine områder. Dette synet tar i liten grad hensyn til den politiske prosessen bak etableringen, medisinsk og teknologisk utvikling og det omfattende behovet sykehuset har for nye bygg. En slik tilnærming er lite fremtidsrettet for pasienter, fag og forskning og ville bringe samordningsprosessen som Oslo-sykehusene nå befinner seg i, minst ti år tilbake i tid.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 03/2015

Powered by Labrador CMS