Dristig reform

I forrige uke lanserte regjeringen fritt behandlingsvalg. Reformen er en sammenslåing av fritt sykehusvalg og den nye ordningen, fritt behandlingsvalg. 

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Både pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven må endres for at fritt behandlingsvalg skal realiseres. Dette må vedtas av Stortinget. I etterkant av behandlingen må departementet sende den nye forskriften ut på høring. Derfor er ambisjonen at reformen «vil tre i kraft i løpet av året», ifølge Helse- og omsorgsdepartementet. 

I første omgang skal fritt behandlingsvalg gjelde psykisk helsevern, rus og noe somatikk. Disse pasientene får valget mellom behandling på offentlige sykehus og private behandlingssteder, som skal godkjennes av myndighetene.

HELSE- OG OMSORGSMINISTER Bent Høie (H) har tre mål med reformen; økt valgfrihet for pasientene, kortere køer og ventelister – og konkurranse for offentlig sektor. Den førstnevnte målsettingen er av ren ideologisk karakter. Høyre og Fremskrittspartiet er tilhengere av valgfrihet – som prinsipp. Den andre er av praktisk art. Regjeringen vil forsøke å gjøre noe med antallet nordmenn som står i helsekø: Ventetiden skal ned. 

Det tredje målet er først og fremst av pragmatisk karakter. Bent Høie mener de offentlige sykehusene ikke utnytter ledig kapasitet godt nok. Mange har forbedret seg mye, men likevel: Når Høie nå har sett seg lei på at sykehusene ikke «leverer på bestilling», trekker han istedenfor «konkurransekortet»: Dersom ventetiden ved de offentlige sykehusene blir for lang, vil pasienten velge private behandlingssteder. Det vil bety lavere inntekter for sykehusene, noe regjeringen håper vil tvinge frem en effektivisering og bedre ressursutnyttelse ved landets poliklinikker og operasjonsstuer.

MOTSTANDEN overfor reformen har vært massiv. Kritikerne mener den vil tappe den offentlige helsetjenesten for menneskelige og økonomiske ressurser, være byråkratisk og uoversiktlig. Fritt behandlingsvalg «er en helsepolitisk forundringspakke», ifølge Aps helsepolitiske talsmann Torgeir Micaelsen. 

Hvilke konsekvenser fritt behandlingsvalg vil ha for spesialisthelsetjenesten, er det vanskelig å spå om. På kort sikt vil de neppe være veldig store. Samtidig kan det ikke utelukkes at vi på litt sikt står overfor en svekkelse av offentlige sykehus på bekostning av private. Dersom ventetidene for enkle inngrep og mindre alvorlig sykdom reduseres, på bekostning av sammensatte lidelser og komplisert medisin, vil utviklingen gå i gal retning.

FORELØPIG er det meste uavklart. Som Aftenposten uttrykte det på lederplass forleden: «Prestisjereformen er på prøve». Norsk helsepolitikk har blitt utviklet etappevis av regjeringer hvor Ap og Høyre har hatt en dominerende posisjon. Forskjellene til tross: Begge partiene har vært pådrivere for større pasient- og brukerrettigheter. Utviklingen på helsefeltet er en parallell til den øvrige samfunnsutviklingen: Vi har fått et stadig sterkere innslag av rettigheter – og ditto valgfrihet – for enkeltmennesket.

DETTE er en ønsket utvikling blant store velgergrupper. Partier som har vært skeptiske eller negative til endringene, har uansett ikke klart å hindre dem å bli en realitet. Oppleves reformen som vellykket blant norske middelklassevelgere også etter stortingsvalget i 2017, er det ikke heller sikkert at en Jonas Gahr Støre som statsminister vil ønske å kvitte seg med det nye, private behandlingsregimet.

Spreke Ap-velgere på 50 pluss er ikke så opptatt av om de får offentlig eller privat sykehusoperasjon. Det viktigste er å bli frisk til Marcialonga.

Leder, Dagens Medisin 02/2015

Powered by Labrador CMS