Legeliv: Livets ankerfeste

Tone Skjerven, overlege, Klinikk for voksenpsykiatri, Helse Møre og Romsdal HF
Vi har blitt så gamle at vi trenger å mimre over livets begivenheter og slekters gang. Mannen min har gransket slekten sin iherdig i julehelga, overrasket og begeistret over livene og livsforholdene til forfedrene, så like og så ulike våre liv anno 2014–15. Og selv om vi får vite litt om de viktigste begivenhetene til disse våre forfedre, er det lite vi vet om hvordan de hadde det i livene sine på øygruppen langt ute i havgapet i vest, eller i en bratt fjellbygd innerst i Sogn.
Jeg kan ikke fri meg fra å lure på hvordan de klarte seg, enker etter omkomne fiskere, uten inntektskilder og med en barneskokk å fø opp. Eller min egen oldemor, som satt igjen med småjentene sine, den ene bare noen uker gammel da oldefar omkom i et snøskred like før jul.
LIVSMOTET. Hvordan klarte de å opprettholde livsmotet? Hvordan sørget de for at barna fikk mat, klær og skolegang, og hvordan sto de imot å bukke under for mismot, sorg og fortvilelse? Eller klarte de det ikke så godt? Vi vet jo ikke det. Jeg tror at de ikke kunne ha hatt så store forventinger. Det tror jeg ikke de kunne ha hatt tid eller anledning til. Det vi vet, er at de klarte å føre slekten videre, og vi bør være dem evig takknemlig for den bragden.
I romanen «Monstermenneske» av Kjersti A. Skomsvold finner vi følgende sitat, for så vidt tatt ut av sin sammenheng, men verdt å merke seg i denne sammenhengen: «Innom sig och utom söker människan fästen för sitt liv. Den som har ett fäste utom sig, är välbärgat. Den som har et fäste innom sig, är rik. När alla fästen har svikit, kan man börja diskutera människans villkor».
SKJØRHETEN. Men det avgjørende spørsmålet for forfedrene på øya og i fjellbygda, var kanskje det samme som det fremdeles må være: Hva er det som gjør at man klarer seg, at man ikke bukker under, men står løpet ut? Hva gjør man «när alla fästen har svikit”?
Relasjoner, ja de næreste og varmeste forhold kan være svært skjøre. De mest elskverdige forhold og familierelasjoner står overfor en konflikt, og vips befinner man seg på hver sin side av en avgrunn.
Reglene ligger dypt forankret i kulturene, familiekulturer, samfunnskulturer, institusjonskulturer. Opponerer du imot dem, kan du være ille ute.
LIVETS ANKERFESTE. Vi kjemper for å bli sett og hørt, akseptert og lagt merke til. Ja, mange kjemper for dette hele livet. Mer eller mindre bevisst blir alt man gjør, relatert til det å bli likt, anerkjent, forstått og akseptert, ikke nødvendigvis så åpenlyst og bevisst, men gjennom måten man er på.
Det er de som sjelden tør å si sin egen mening, som ikke tør å opponere, som lar andre ta avgjørelser, tillater at andre krenker og utnytter dem. De som er «snille», de som vi ikke er redd for skal yte motstand. For de vet av erfaring at relasjoner er sårbare og uforutsigbare. De vet så inderlig vel, sagt med forfatterens stemme: «I et hvilket som helst øyeblikk kan man bli forlatt av alle. Livet er i grunnen uhandterlig, vi skal miste alle vi elsker» (Sara Stridsberg).
Hva skal man da satse på? Alla fästen kan svike, man kan bli forlatt, eller stå alene igjen. Det er en del av eksistensens grunnvilkår. Jeg innbiller meg at våre forfedre, som vi har studert i julen, var sårt klar over dette. De lot det være en del av hverdagen, en del av livet. De levde midt i det uhåndterlige livet og visste at døden var en alltid nærværende mulighet. Kanskje ga det dem en slags «indre fästen»?
ARVEN. Kanskje er det dette som må bli svaret på spørsmålet om hvordan man skal klare seg: Å akseptere eksistensens ufravikelige grunnvilkår? Å bygge opp et indre festepunkt, en trygg base som en kan søke tilflukt i når alt annet svikter: En trygghet på at en er i livet, som alle de andre, med de samme utfordringene som vi alltid har hatt og alltid vil komme til å ha. Ikke alltid å være avhengig av bekreftelse eller avvisning fra andre, ikke alltid være avhengig av at noen er der og ser og hører og forstår. Men avhengig av at det har vært noen der som har sett, hørt og forstått. Historier om forfedre som klarte seg og la grunnlaget for at vi skulle leve videre. Kunnskapen om at vi må finne vårt ståsted for at vi skal kunne rede grunnen for at de neste generasjoner skal kunne ha samme erfaring.
Og i de verste stunder – beholde vettet (fritt etter Winston Smith i Orwells «1984»): «Det er ikke ved å gjøre seg selv hørt, men ved å bevare vettet, at en fører sin menneskelige arv videre».
Legeliv, Dagens Medisin 01/2015