Forsmak Møre

Nedgangen til tross: Høies prosjekt om å skape pasientenes helsetjeneste, står fast. Man kan like eller mislike helseministerens politikk, men én ting kan ingen ta fra Høie: Han kom til jobben med et prosjekt. Det første året er planene kommunisert og igangsatt. Nå arbeider han med gjennomføringen. Men om vi får en primær- og spesialisthelsetjeneste som gir pasientene bedre diagnostikk og behandling, vil kun tiden vise.
SYKEHUSTALEN var først og fremst en status av hvor han er i løypa. Denne våren kommer tre stortingsmeldinger; om folkehelse, legemiddelpolitikken og primærhelsetjenesten. Til høsten får Stortinget den nasjonale helse- og sykehusplanen. Sistnevnte vil bli gjenstand for størst oppmerksomhet – og ditto engasjement.
En nøkkel til å forstå fremtidens sykehusstruktur, er spørsmålet om organisering av akuttmottakene – og da særlig kirurgiens rolle. I dag er de fleste akuttmottakene i sykehusene bygd opp rundt tilbud om indremedisin, kirurgi og anestesi 24 timer i døgnet. Denne organiseringen utfordres, ifølge helseministeren, fordi kirurgien sentraliseres. Dette er, ifølge Høie, «en trend vi ikke kan velge bort – den skjer i alle land og skyldes både den medisinske og teknologiske utviklingen, og det enkle faktum at øvelse gjør mester».
DEPARTEMENTET ser for seg tre mulige utviklingsretninger for norsk sykehusstruktur. Den første er at vi fortsetter som i dag, hvor akuttkirurgi opprettholdes ved de minste sykehusene.
Den andre viderefører tradisjonell medisinsk tenking om at akuttfunksjoner i indremedisin må være sammen med akuttfunksjoner. Legger man til grunn en sentralisering av kirurgi i årene som kommer, vil det bety det vesentlig færre akuttmottak – og dermed også færre sykehus. Departementet mener vi ved valget av en slik modell må legge ned «minst halvparten» av norske sykehus fordi pasientgrunnlaget blir for lite.
DET første alternativet mener trolig både regjeringen og Ap at er uaktuelt. Vi må samle fagmiljøene og utnytte ressursene bedre enn vi gjør i dag. Slik kan også behandlingsvolumene økes, og kvaliteten på pasientbehandlingen styrkes. Alternativ to innebærer en sykehusdød landet rundt som få kan leve med. Dermed står man overfor et tredje alternativ, hvor Norge opprettholder en desentralisert sykehusstruktur, men tilpasser akuttfunksjonene basert på befolkningsgrunnlaget. Dette virker i øyeblikket som det mest realistiske alternativet.
DET ligger en enorm sprengkraft i lokaliseringsdebatter, sammenslåinger og nedleggelse av sykehus i Norge. Dette har sykehusstriden i Møre og Romsdal dokumentert til fulle. Mye i denne prosessen har vært kritikkverdig og bør gi læring til kommende prosesser.
Likevel har helseministeren, stortings- og lokalpolitikere, RHF- og HF-ledere, tillitsvalgte og styrerepresentanter fått en forsmak på hva man kan ha i vente. Sett fra landets hovedstad skal man ha respekt for følgende: Sykehuset er i de fleste norske byer og tettsteder synonymt med distriktets fremste arbeidstakere. Leger, sykepleiere og annet helsepersonell gir skatteinntekter, og er et symbol på vekst og optimisme.
SYKEHUSENE må likevel rustes for fremtiden. Fagmiljøene må styrkes. Kvaliteten på behandlingen må opp. For å få til det, kan ikke over 50 sykehus gjøre alt. Færre enheter må sørge for den beste og mest avanserte medisinen som norske helsetjeneste kan tilby.
Poenget med en ny struktur er ikke å spare penger, men å gi den enkelte pasient bedre, sikrere og tryggere behandling. Et sykehusskall skaper ikke trygghet. Det er det indre som teller – også i et sykehus.
Leder, Dagens Medisin 01/2015