Legeliv: Å sortere – og prioritere

– Det finnes listepasienter. Og pasienter med lister, skriver Bente Aschim.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Før kunne jeg sukke tungt når pasienten trakk opp en lang liste med stikkord om det ene etter det andre. Nå er jeg takknemlig for at pasienten har forberedt seg: Dette er respektfullt overfor meg og nyttig for pasienten. Vi går raskt igjennom listen, sorterer, finner sammenhenger. Hva haster, hva er pasienten mest bekymret for, hva oppfatter jeg som viktigst? Pasientens agenda og min agenda er forent. Tiden strekker ikke alltid til, men forbausende ofte viser det seg at mye kan gjøres på cirka 20 minutter.
Ansvarsfulle pasienter kan på forhånd finne ut hva som skal gjøres – og hvorfor. Før opplevde jeg det som litt utidig. Dette var min jobb. Nå ser jeg på det som en utfordring.
UBEHAG. Silje kommer inn og sier at hun skal ha celleprøve og en borreliatest. Underlivssjekk er en grei sak, men hvorfor borreliatest i november? Hun forteller om en slektning, om en skummel utvikling av nevroborreliose det tok lang tid å finne ut av, hvordan familien har snakket sammen, at hun får noen år siden hadde et utslett selv om det ikke var noen flått på forhånd, men hennes symptomer kan ligne på det hennes slektning har.
Hun er redd. Hun har lært at dette er enkelt å sjekke med en blodprøve. Bedre sent – enn aldri.
Anna har et ubehag på den ene siden av magen. Ikke noen andre betydelige endringer i helsa, vekten er stabil, alt fungerer som det skal. Hun har hatt en tendens til irritabel mage, men dette er nytt. Jeg undersøker og finner ikke noe galt. Så kommer det frem at hun har flere søsken med kreftsykdom. Anna har sett hvor dårlig søsteren har blitt. Hun er bekymret, tenker at dette kan være arvelig – og ubehaget går ikke bort. Hos søsteren ble sykdommen oppdaget ved røntgen/MR, hun synes det kunne ha vært godt å sjekke på samme måte. Bedre før – enn for sent.
PRIORITERING. Verken Silje eller Anna fikk de undersøkelsene de ba om, men jeg tror de var fornøyd med det. De fikk en medisinsk troverdig forklaring etter at tanker, plager og angst var hørt på. Det tar litt lengre tid å si nei, enn ja. Men det er morsomt doktorarbeid.
Jeg har vært så heldig å få delta i en NOU som nylig er gitt til helseminister Høie: «Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsevesenet», Norheim-utvalget. Det er den tredje prioriteringsutredningen siden 1987. Nyvinninger i medisinen, endrede sykdomsutfordringer, mer brukermedvirkning, større åpenhet: Alt dette krever at prioriteringer revurderes. For selv om vi har råd til mye i «verdens rikeste land», vil alle avgjørelser være en prioritering.
LEGENS ANSVAR. Rammen for helsebudsjettet settes av politikere, men hvordan vi utnytter ressursene innenfor rammene, er også allmennlegens ansvar. Vi forvalter vår tid og kompetanse, hvordan vi bruker ressursene på kontoret – og hva vi utløser av senere undersøkelser.
Prioriteringsdebatter som når mediene, handler oftest om dyre kreftmedisiner eller kompliserte prosedyrer i spesialisthelsetjenesten. Allmennlegens ressursbruk er lav til sammenligning, men den er ikke ubetydelig fordi vi forvalter inngangen til spesialisthelsetjenesten.
I starten av legejobben min var det fokus på primærlegens portvokterrolle. Rollen som pasientens advokat er styrket siden da, og pasienten kan trenge dette i et uoversiktlig helsevesen. Det er en faglig utfordring å balansere disse viktige rollene. Særlig fordi vi er våre egne sjefer, vi ser ingen budsjetter, vi står stort sett ikke ansvarlig for andre enn pasientene. Faren er stor for at vi bruker for mye ressurser på noe som i beste fall er unødvendig, i verste fall skadelig for pasienten – og for samfunnet.
FELLES FORSTÅELSE. Etter å ha gått sykmeldt helt eller delvis i nesten et år etter sterke brystsmerter, ble Hallvard henvist til «Raskere tilbake poliklinikk». Grundige undersøkelser utelukket hjertesykdom, men ingen forklarte hvorfor han hadde så kraftige smerter. Familien var bekymret, ba ham ta det med ro. Han ble sykmeldt. Det ga ham ro til å kjenne etter, noe som førte til nye symptomer – samvittighetsfullt utredet av fastlegen. Da han ble forklart at det var panikkangst som virket slik på kroppen, ble han oppgitt: «Hvorfor fortalte ingen dette for et år siden, da hadde jeg vært spart for mye».
Tilbake til allmennlegekontoret og pasientlister: Sortering er prioritering, pasientens agenda er det beste utgangspunktet: Legens kunnskaper, holdninger og ferdigheter er de viktigste verktøyene. En felles forståelse mellom legen og pasienten sikrer gjennomføringen. Hippokrates sa for over 2000 år siden: «Legens arbeid er å helbrede, lindre og trøste. Men fremfor alt: Ikke skade».
Det gjelder den enkelte pasienten, men også samfunnets ressurser.
Legeliv, Dagens Medisin 20/2014

Powered by Labrador CMS