Vi trenger alle for å oppnå trygg legemiddelbruk

Janne Kutschera Sund er cand.pharm. og Ph.D.-stipendiat ved NTNU/Sykehusapotekene i Midt-Norge i Trondheim
Makter vi å reise en multidisiplinær offensiv mot farlig legemiddelbruk, kan vi gjøre oss håp om effektivt å behandle epidemien av legemiddelinduserte dødsfall og skader.
LITT AVHENGIG AV hvilke kilder som konsulteres, har legemiddelbivirkninger et omfang som plasserer dem fra 4. til 7.-plass blant de kvantitativt viktigste dødsårsaker i vår del av verden.
Det er velkjent at «the road to hell is paved with good intentions», men dette er en situasjon vi bokstavelig talt ikke kan leve med. Det ser heldigvis ut til å være enighet om at noe må gjøres.
Det siste på tiltaksfronten er legemiddelgjennomganger, som alle nå synes å være enige om at bør innføres. Verre blir det når ansvar og praktisk gjennomføring skal plasseres.
LEGEMIDDELGJENNOMGANG. I et intervju i Dagens Medisins nettavis (28. 8.2014) tok fagdirektør Per Kristian Faksvåg i Apotekforeningen til orde for at legemiddelgjennomganger er noe farmasøyter «kunne ha gjennomført (…) på lik linje med fastlegene». Faksvåg uttaler også at han mener apotek- og sykehusfarmasøyter kan foreta selvstendige legemiddelgjennomganger.
Allmennlegelederne Kari Sollien og Marit Hermansen påpeker i en kommentar til Faksvågs utspill farmasøytenes manglende kunnskap om diagnostikk og behandling og uttaler: at farmasøytene «vil være viktige samarbeidspartnere i noen tilfeller, men vil ikke kunne gjøre dette (legemiddelgjennomganger) alene».
Apotekfarmasøyter og andre apotekansatte gjør en stor og viktig jobb med kvalitetskontroll av alle resepter som ekspederes. I virksomheten inngår blant annet interaksjonskontroll og rådgivning tilknyttet praktisk legemiddelbruk. I tillegg driver apotekkjedene publikumsrettede informasjonskampanjer. Dette er viktige funksjoner som verken skal avvikles eller desavueres. Men er det en legemiddelgjennomgang?
VEILEDEREN. Ifølge Helsedirektoratets «Veileder om legemiddelgjennomganger», som er det nærmeste vi kommer en nasjonal definisjon og standard på området, er en legemiddelgjennomgang «en systematisk fremgangsmåte for å kvalitetssikre den enkelte pasients legemiddelbruk for å ivareta effekt og sikkerhet. Selve legemiddelgjennomgangen kan gjøres av behandlende lege alene, eller i tverrfaglige team der behandlende lege er en del av teamet. Legen er ansvarlig for den endelige beslutning om videre legemiddelbehandling for pasienten. Legemiddelgjennomganger skal baseres på en samstemt legemiddelliste fra aktuelle behandlingsnivå, samt relevante kliniske opplysninger. I en legemiddelgjennomgang skal det vurderes om legemidlene som gis pasienten, er hensiktsmessige og at den totale legemiddelforskrivingen er best mulig. Begrensning av antallet legemidler må også vurderes, selv om hvert enkelt legemiddel i seg selv er indisert».
Apotekfarmasøyter har i dagens system verken tilgang til pasientdata eller kommunikasjonskanaler for å ivareta en funksjon i tråd med Helsedirektoratets definisjon.
FORSKRIVERANSVARET. Uheldige og utilsiktede følger av legemiddelbehandling er utvilsomt et forskriveransvar. Regelmessige revisjoner av hver enkelt pasients forskrivinger, med et falkeblikk på behov, intoleransetegn og interaksjonspotensial, er en del av den kvalitetskontrollen alle som bruker legetjenester både kan - og skal - forvente, uavhengig av innføring av takster og andre insitamenter av nyere dato. I den grad disse oppgavene forsømmes, kan årsakene blant andre være fagfeltets kompleksitet og de mange til dels kryssende interessene som preger legehverdagen.
Tidsknapphet ved allmennlegekontorene kan både virke avledende og øke frekvensen av raske og lettvinte løsninger via reseptblokka. Kommersielle aktører er dominerende pådrivere for økt medikalisering. Gitt omfanget av problemet er undervisningen i farmakologi og farmakoterapi for lite vektlagt både i legers grunn- og etterutdanning. Det finnes mye empiri som tilsier at allmennlegene alene ikke strekker til når pasientenes legemiddelbruk skal kontrolleres og revideres. De trenger all den hjelp de kan få. Og her er det, for å sitere en legekollega, nok elendighet for alle med interesse og kompetanse.
INN MED DIALOGEN! Vi bør starte med å erkjenne at problemet er vanskelig og sammensatt, og at dialog er en sentral del av løsningen.
Apotekfarmasøyter har en svært viktig førstelinje-posisjon for å oppdage og varsle om problemer tilknyttet den enkelte pasients legemiddelbruk. For pasienter i sykehjem og hjemmetjeneste bør syke- og hjelpepleiere være viktige bivirkningsdetektiver: Med sin utstrakte pasientkontakt er de en sentral, og på mange måter lite utnyttet informasjonskilde. Spesialistene - det være seg farmakologer og andre - kan komme med viktige innspill på kunnskapssiden. Kliniske farmasøyter, allmennleger og legespesialister kan i fellesskap kvalitetskontrollere og forestå mer eller mindre formaliserte gjennomganger av pasientenes legemiddellister. Alle leger med forskrivingsansvar må beflitte seg på å oversette den kunnskapen de tilføres til egen praksis med reseptblokka: Problemene i kjølvannet av medikalisering og polyfarmasi må møtes gjennom endrede forskrivingsvaner.
Løsningene ligger ikke i at de forskjellige profesjonsgruppene sitter isolert på hver sin tue og finner opp hvert sitt hjul. De av oss som allerede arbeider tverrfaglig med disse problemene, opplever at et tett og tillitsfullt samarbeid over profesjonsgrensene er veien å gå. Først hvis vi makter å reise en multidisiplinær offensiv mot farlig legemiddelbruk, kan vi gjøre oss håp om effektivt å behandle epidemien av legemiddelinduserte dødsfall og skader.
LIKESTILTE FORFATTERE:
Lars Slørdal er professor i farmakologi ved NTNU og overlege ved Avdeling for klinisk farmakologi ved St. Olavs hospital i Trondheim
Harald Sundby er fastlege ved Kalvskinnet legesenter og universitetslektor ved NTNU i Trondheim.
Astrid Gilje Hageler er cand.pharm. og kommunefarmasøyt i Trondheim kommune.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/2014