Stopp; helse skal ikke være butikk!

Anne Grethe Gjerdalen, lektor/logoped og medlem av Sykehusaksjonen i Oppland
HALVPARTEN AV våre sykehus i Norge kan bli lagt ned - til tross for samfunnsansvaret om at sykehustilbudet skal være likt for alle. Beslutningsgrunnlagene er politiske og økonomiske, ikke faglige. Store, strukturelle endringsvedtak er overlatt til noen få helsebyråkrater og bedrevitere - som arrogant ignorerer både forskning, faglige uttalelser, negativ erfaring med storfusjoner og kampen i hele folket for å beholde trygghet og nærhet til gode lokalsykehus.
Mads Gilbert, professor i akuttmedisin ved Universitetet i Tromsø, kaller dette for sentraliserings-fundamentalisme. Han understreker at det er de små, desentraliserte enhetene som er bærekraftige. Også professor dr. med./avdelingsoverlege Bjørg Marit Andersen ved OUS Ullevål er sterkt kritisk til sentraliseringen, og hun uttaler at alle taper på sykehusnedleggelsene.
MAKT - OG MAKTLØSHET. Våre helseministre «strør sukker på» avgjørelser fra byråkratene, et ungt, urbaniserende embetsverk som vil bygge ned vårt flotte Distrikts-Norge. De største partiene, som til enhver tid sitter med makta, sørger for dette. Sykehusnedbyggingen er et forræderi mot distriktsbefolkningen, og den direkte årsaken til tap av mange liv. Noen er frekke nok til å kalle dette for pasientsikkerhet. Byråkratene har all makt. De parkerer Stortinget, og ingen helseministre vil gripe inn. Vi kan også snu på det og si at byråkratene sier det sjefene deres vil de skal si. Dette er lett å gjennomskue.
Vi står foran en ny høst, hvor ledelsen «lover» ytterligere nedleggelser ved sykehusene våre. Dette skal, ifølge godt betalte byråkrater, gi større pasientsikkerhet. Bent Høie reklamerer med Nasjonal helse- og sykehusplan (2015) og bedyrer at «ikke noe føde- eller akutt-tilbud skal legges ned før planen er behandlet, med mindre det er begrunnet i pasientsikkerhet», som om pasientsikkerhet er en ubestridelig, helsefaglig sannhet som ikke kan diskuteres. Her er det makta som definerer pasientsikkerhet, og da vet vi hvor mye lovnadene er verdt.
UFORSVARLIGHET. Vi har allerede dårlig sykehuskapasitet og helseøkonomi i rike Norge, med få senger, kort liggetid og uforsvarlig mange re-innleggelser. Bare Tyrkia har kortere liggetid per pasient i Europa. Bare 56 prosent av helseutgiftene brukes til selve pasientbehandlingen. Vi er nesten på OECD-jumboplass for antall sykehussenger - med korridorpasienter og fortetting på sengerom. Med sentralisering får vi en enda større beredskapsrisiko enn i dag, og vi får lite å gå på ved akutte hendelser, som naturkatastrofer, store epidemier, terror og vold (ref. busskapringen i Lærdal).
Ved sykehus-sentraliseringene vil sengeantallet gå ytterligere dramatisk ned og mange ansatte bli oppsagt. Salderingsposten blir den store kontingenten av eldre med sammensatte sykdommer - som skal tas hånd om av en underbudsjettert samhandlingsreform. Vi snakker om «kvalitet for hvem». Vi snakker om høyere kvalitet for de få, som hittil er godt ivaretatt ved de høyspesialiserte sykehusene, satt opp mot kvalitet for de aller fleste. Det har blitt et ensidig fokus på de pasientene som lokalsykehusene ikke behandler, eller ikke skal behandle. Store pasientgrupper i kirurgi og indremedisin er knapt nok nevnt i sykehusets planer. Geriatrien er uinteressant. Beredskapsevnen har ikke fokus i det hele tatt.
ET SAMLET OPPRØR! Utkantpasientene blir overlatt til tilfeldighetene, både hva beredskap, vei- og værforhold angår. En kan nevne grupper som slagpasienter, de eldre samt fødende kvinner, som tidskritiske eksempler. Styrene tar ikke inn over seg at behandling for psykiske lidelser ofte er en møysommelig og langvarig prosess. Nedleggelsene taler sitt tydelige språk. Trykket er stort på å bli fort frisk, men skummelt for den som trenger tid.
Sykehusstyrene er troende til hva som helst. Dette er den største saken på mange år, og det appelleres til politikerne om å stoppe ikke-reverserbare planer. Vi må protestere mot en bevisst, unødvendig, unyttig og uriktig sentralisering. Det må komme et sterkt helsefaglig opprør fra et samlet Norge; en felles innsats mot nedleggelsene og en ideologi som overstyrer folkets interesser.
VENT HØIE, VENT! Helse skal absolutt ikke være butikk, men sykehusledelsen setter en prislapp på liv og helse. Vi trenger en politisk vilje til systemendring, en kamp mot avdemokratiserende, kommersielle mekanismer. Det må også komme en fellesprotest i andre helseforetak mot alle kuttforslag som er en direkte følge av Oslo-skandalen. Vi venter på at folk i styrene skal ta alvoret inn over seg og forstå at de ikke har tillit, og at de er i ferd med å ta et stort ansvar som ikke noe menneske burde ta på seg. Det hjelper ikke med all verdens kvalitet for dem som ikke når sykehuset i tide, for grupper som ikke får sykehusutredning eller for manglende kapasitet når store tragedier rammer.
Det er en illusjon at lokalmedisinske sentre kan erstatte sykehusene. Lokalsykehusene redder hver uke liv, takket være akuttfunksjonene. Alle taper ved de store sentraliseringene, både pasienter, fagfolk og hele befolkningen.
Hvis helseminister Bent Høie vil gjøre det rette nå, stopper han kuttene og nedleggingene og avventer en helhetlig Nasjonal helse- og sykehusplan. «Det du gjør, gjør det fullt og helt, ikke stykkevis og delt».
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/2014