Kvantitet eller kvalitet - fremmer tellekantene det vi ønsker?

Toril Hernes, instituttleder og professor innen medisinsk teknologi ved NTNU
EN RAPPORT fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) viser at gjennomføringsgraden blant doktorgradsstudenter har økt jevnt til rundt 80 prosent i dag. Stipendiatene i medisin og helsefag har nesten like høy gjennomføringsgrad som i matematikk og naturvitenskap, men bruker lengre tid enn naturviterne, cirka fem år.
Ph.D.-utdanningen i Norge er stipulert til tre år. På denne tiden skal kandidatene avlegge eksamen i kurs i tillegg til å gjennomføre en større forskningsinnsats gjerne formidlet i form av en samling publikasjoner. Dette betyr at de, i løpet av forskerutdanningen, skal ha lært å sette seg inn i «state of the art» innen et fagområde, designe forskningsstudier, analysere resultatene med statistiske metoder - og ikke minst - diskutere resultatene ut ifra både metodevalg og i lys av øvrig kunnskap innen området.
Et viktig element er selve sammenskrivingen, som viser om kandidaten evner å sette arbeidet i en sammenheng og diskutere resultatene i et større perspektiv. Det er ikke tvil om at utdanningen er krevende og den normerte tiden knapp.
KVALITET. Samtidig rettes et sterkere søkelys på kvalitet i forskningen i Norge. Våre forskningsmiljøer bør produsere flere nivå 2-publikasjoner for at Norge skal settes på kartet i den internasjonale forskningsverdenen.
Ofte er det slik at forskningsstudier som kvalifiserer til typiske nivå 2-tidsskrifter, trenger mer langsiktig tenkning og studiedesign. De er mer krevende å gjennomføre og inkluderer flere samarbeidspartnere for å få et større datagrunnlag. Er det derfor forenlig å tenke seg at noe av økningen i nivå 2-publikasjoner skal kunne realiseres gjennom Ph.D.-utdanningen, når rapportene viser at kandidatene selv med dagens krav til innhold ikke klarer å gjennomføre forskningsarbeidet på normert tid?
KREATIVITET. Jeg blir inspirert av gode diskusjoner med mine Ph.D.-studenter. Studentene har ofte et ønske om at nettopp deres doktorgradsarbeid skal gi ny kunnskap av betydning innenfor fagområdet, men trenger hjelp til både avgrensing og vitenskapelig tilnærming.
Det første forskningsarbeidet og artikkelen en Ph.D.-student skriver, er krevende, men en verdifull og nødvendig investering for å kunne bli en god forsker. Evnen til å tenke kreativt, og til å se resultatene i sammenheng, utvikles gjennom studiet.
SELVSTENDIGHET. Studentene er imidlertid svært ulike i forhold til hvor selvstendig de arbeider, og hvor mye veiledning de trenger, for å komme i mål med sin doktorgrad.
Målet er at studentene, etter endt grad, selv skal kunne inkludere kunnskapsbasert praksis og utføre forskning i sin arbeidshverdag. Derfor er det viktig at Ph.D.-studentene, gjennom utdanning og med god veiledning, får trening i å være i førersetet som forskere og lærer å tenke selvstendig, selv om resultatet ikke alltid tilfredsstiller de prestisjefylte tidsskriftene.
LANGSIKTIGHET. Det finnes eksempler på forskere som kan ha mange medforfatterskap på publikasjoner i tunge tidsskrift, men som likevel selv ikke er i stand til å sammenstille/publisere og diskutere resultatene eller drive god veiledning av andre doktorgradsstudenter. Det er derfor viktig at ønsket om flere nivå 2-publikasjoner ikke går på bekostning av den nødvendige utdanningen som studentene trenger ved selv å være førende på mindre studier.
Vi må tenke langsiktig i utdanningen, slik at kompetansen videreutvikles og kandidatene evner å initiere og gjennomføre mer krevende forskningsarbeider etter hvert.
ET ANNET TIDSPERSPEKTIV. Jeg tror likevel det er mulig å heve kvaliteten i forskningsarbeidet i doktorgradsstudiene. Ved å kombinere Ph.D.-arbeidet med klinisk arbeid, kan man fordele den normerte utdanningstiden og forskningsarbeidet over en lengre periode - for eksempel 50 prosent i seks år i stedet for 100 prosent over tre år.
Spesielt for medisinske doktorgrader som inkluderer kliniske studier har man behov for å kunne innhente data over en lengre tidsperiode.
MODNING I FAGET. En forlenget PhD-periode gir også mulighet til mer modning i faget, samtidig som man ved å kombinere utdanningen med praktisk arbeid, lettere kan øke relevansen i forskningsarbeidet. Slik vil man sikre at kunnskapen lettere kan tas i bruk for å bedre pasientbehandlingen.
Slike løsninger vil gjøre det mulig å gjennomføre mer omfattende studier som sannsynligvis også vil øke kvaliteten på arbeidet.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/2014