Legeliv: Ønsker ikke direktoratet gode klinikere?

- Vil helsemyndighetene at legene skal bli lydige forvaltere av retningslinjer for å oppfylle sentralt fastsatte helsepolitiske mål?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Gisle Roksund, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin og fastlege i Skien
JEG DELTOK NYLIG under Legeforeningens landsstyremøte. Mange store og viktige saker var oppe til debatt. Men saken som gjorde meg mest bekymret, var saken om spesialiststruktur.
Helsedirektoratet har et stort prosjekt på gang for å endre spesialistreglene for norske leger, og Legeforeningen er selvfølgelig en viktig høringsinstans. Forslaget går i korte trekk ut på å redusere spesialistløpet for alle spesialiteter med ett til halvannet år, samt et tredelt spesialiseringsløp bestående av en første del med felles kompetanseplattform for alle spesialiteter, en andre del med felles plattform for grupper av spesialiteter - og en tredje del med spesialisering som er unik for den enkelte spesialitet.
KNEFALL? Dertil ønsker Direktoratet at ordningen med annen relevant tjeneste - sideutdanning - avvikles. Spesialiseringen skal konsentreres omkring obligatoriske læringsmål. Endelig foreslår vårt fagdirektorat å fjerne mulighetene for at forskning kan erstatte en mindre del av tjenesten.
La det være helt klart: Legeforeningens har min fulle tillit i denne saken. En rekke kolleger var på talerstolen og meddelte sin dype bekymring over direktoratets forslag. Foreningen fikk fullt votum for å arbeide videre med saken.
Men jeg har store vansker med å skjønne vårt fagdirektorats rolle i denne saken. Tror direktoratet at dette vil skape bedre leger? Tror direktoratet at dette vil bli bedre for norske pasienter? Eller gjør de knefall for krav om en billigere spesialistutdanning?
UAKSEPTABELT. Jeg gjør Legeforeningens merknader til mine: En forkorting av tidskravet i spesialistreglene vil medføre en reduksjon av kravene til kompetanse ved spesialistgodkjenning. Dette er ikke akseptabelt. Kompetansekravene for den enkelte spesialitet må ligge på minst samme nivå som i dag og følge internasjonal utvikling i innhold og standard. Muligheten til å inkludere forskningstjeneste i spesialistutdanningen må bevares. Det må legges til rette for breddekompetente spesialister ved å beholde elementer i spesialiseringen som ivaretar et insentiv til å jobbe ved flere avdelinger og innen flere fagområder.
Nettkurs kan ikke erstatte alle læringsaspekter ved tradisjonelle kurs som gjennomføres i samlinger. Erfaringsutveksling, nettverksbygging og faglig diskusjon krever at leger møtes.
I rettferdighetens navn: Rapporten inneholder mange gode intensjoner. Særlig gjelder dette forslagene som medfører å legge større vekt på utdanningsaspektet under arbeid som lege i spesialisering. Å legge til rette for mer effektive spesialiseringsløp, med større vekt på systematisk veiledning og god supervisjon, er også fornuftig. Likeledes å legge mer vekt på definerte læringsmål og kompetansekrav.
Men jeg spør: Har ikke vårt fagdirektorat faglige ambisjoner? Ønsker ikke Helsedirektoratet lenger gode klinikere? Tror direktoratet at vi får flinke og gode leger ved å gi dem et sett med kunnskaper og ferdigheter på kortest mulig tid?
REFLEKSJON. Legeyrket er krevende: Hver dag skal man møte mennesker, ikke bare med kunnskap og ferdigheter, men også med klokskap, forståelse og medmenneskelighet. Utøvelsen av yrket stiller mange krav som ikke er målbare - og som kun er oppnåelige med modning over tid.
Helsedirektoratets rapport fra 2013 er på over 100 sider. Symptomatisk nok er ordet refleksjon nevnt én - 1 - gang, og her i en meget overordnet og uforpliktende sammenheng. Etter min oppfatning er refleksjon omkring legerollen - og utøvelsen av den - essensielt for å bli, og forbli en god lege, og derfor helt nødvendig i et spesialiseringsløp.
Til dette trengs det rom for tid og diskusjoner - og forståelse for forskning og kunnskapsgrunnlag.
LYDIGE FORVALTERE? I England har man, i en religiøs tro på mål- og resultatstyring, endret rammebetingelsene og finansieringsordninger i helsetjenesten dramatisk fra et offentlig finansiert National Health Service (NHS) til et anbudsbasert og fragmentert system. Konsekvensene er, ifølge tidligere president Iona Heath i Royal College of General Practitioners, voldsomme: «It is the end of reflective medicine».
Er det dit vi ønsker oss? Ønsker helsemyndighetene at legene skal bli lydige forvaltere av retningslinjer for å oppfylle sentralt fastsatte helsepolitiske mål? Eller ser myndighetene verdien av å ha kunnskapsrike og reflekterte leger? I så fall bør Helsedirektoratet gå i seg selv og spørre: Er vi ambisiøse nok?
Vi bor tross alt i et av verdens rikeste land.
Legeliv, Dagens Medisin 12/2014

Powered by Labrador CMS