Hvorfor tar ingen tak i oppfølgingen etter 22. juli?

Janecke Reed-Larsen, mor til gjenlevende og initiativtaker til etablering av Akershus Støttegruppe og til etablering av Utøya 2207-Stiftelsen
LIKE ETTER hendelsene den 22. juli sto daværende statsminister frem med flotte ord og lovnad om at alle skulle få den hjelpen de trengte. Men hva har skjedd - snart tre år etter hendelsene?
Jeg er selv berørt etter Utøya, som mor til gjenlevende og initiativtaker til å etablere Akershus Støttegruppe samt Utøya 2207-Stiftelsen.
INGEN OPPFØLGING. Påkjenningene etter 22. juli 2011 var så sterke at jeg måtte sykmeldes etter åtte måneder. Jeg ble diagnostisert med posttraumatisk stressyndrom (PTSD). I to år har jeg gått til psykiater uten bedring. I april 2013 mistet jeg retten til sykepenger og er nå avhengig av Nav. Jeg får arbeidsavklaringspenger, men da med en nedgang i inntekt på nesten 50 prosent.
Kommunen jeg bor i, ga meg ikke oppfølging til tross for flere henvendelser. Jeg måtte selv finne en psykiater i en annen kommune.
EN MORS MARERITT. Hvorfor er jeg så preget? De som overlevde så umenneskelige syn som for alltid vil være etset i deres sinn, gjør noe med meg. Mange ble skutt og fysisk skadet, mange ble beskutt med en intensjon om å drepes, mange var vitne til drap av venner.
Mitt barn så over 20 personer bli skutt og drept mens de ba for sine liv, måtte flykte fra terroristens kuler - og opplevde å være terroristens mål. Kulene bommet med noen centimeter over hodet. Hva annet kan jeg si enn at dette er noe av det verste en mor kan oppleve.
For min del var opplevelsen på Sollihøgda svært opprivende. Det å være vitne til et hundretalls av sykebiler som passerte i retning Utøya, ryktene som begynte å svirre om at det drepes på Utøya, at mange hadde lagt på svøm, drukninger og så videre. Følelsen av at mitt eget barn kunne være en av dem som var druknet eller drept, kan ikke beskrives.
KRIGSTRAUMER. Men jeg var heldig, mitt barn overlevde. Ja, heldig, men hva med fremtiden? Hva viser forskning i Norge om en hendelse som omtales som en av de verste etter krigen?
Det nasjonale kompetansesenter mot vold og traumatisk stress (NKVTS) sitter med forskningen etter 22. juli 2011. Senteret går ut med at mellom 30 og 50 prosent risikerer å få alvorlige stressreaksjoner som kan føre til sykdom.
NKVTS er nå inne i tredje intervjurunde med berørte etter 22. juli. Det er viktig med forskning, men hva hjelper det hvis helsemyndighetene ikke har den rette kompetansen innen behandling av krigstraumer? Det er nemlig det våre barn etter Utøya har. Etter samtaler med veteraner kommer det frem at det våre barn har opplevd, er verre enn deres opplevelser etter å ha tjenestegjort i internasjonale operasjoner fordi de er trent opp til å være i krig.
Verre! Hva er da vår fremtid når vi vet at veteraner sliter med store traumer i tiår etter tjenestegjøring?
HVILKE TILTAK? I mitt arbeid i Akershus støttegruppe, som jeg ikke er en del av lenger, og nå i Utøya 2207-Stiftelsen, har det sentrale arbeidet vært rettet mot å etablere tiltak som er gode nok for krigstraumatiserte. Hva er så gode tiltak?
Jeg har erfart via mitt arbeid og et forsøk på kartlegging å finne ut hvilken forståelse helsepolitikere og helsemyndighetene har av gode tiltak for krigstraumatiserte. Den 10. april 2013 sendte jeg, gjennom stiftelsen, inn et skriftlig spørsmål til daværende helseminister Jonas Gahr Støre om oppfølgingstiltak for dem som er berørt av 22. juli 2011. Han gir de samme svarene som jeg ellers har fått fra de stedene jeg har henvendt meg.
Svaret jeg fikk, var en oppsummering av lover og forskrifter i henhold til generelle oppfølgingstiltak. Men i tillegg var det i svaret lagt inn et avsnitt hvor det blant annet står at «Terrorhandlingene 22. juli var så ekstraordinære at staten har iverksatt en rekke tiltak».
Jeg lurer på hvilke tiltak.
POLITISK VEGRING? For berørte Utøya-ungdommer ble det i fjor igangsatt en gruppe i regi av Modum Bad. De gikk til samtaler i et halvt års tid. Resultatet ble - ingen nevneverdig bedring.
Vi nærmer oss den 22. juli 2014. Hvor står vi i dag? Den nasjonale støttegruppen slår nå alarm om manglende hjelp til terrorofre og etterlatte.
Opposisjonen ber helseminister Bent Høie om å legge frem en redegjørelse om oppfølging for Stortinget.
For meg virker det helt uforstående at opposisjonen, altså den forrige regjerningen, som hadde et ansvar for oppfølging, nå retter pekefinger mot nåværende regjering.
Mitt spørsmål er - hvor blir oppfølgingen av for oss berørte etter 220711?
RIKTIG KOMPETANSE! For egen del har jeg tatt kontakt med ulike myndigheter. Alle mine utallige henvendelser har blitt til stumme skrik om hjelp. Jeg føler meg krenket, neglisjert og tilsidesatt.
Den nasjonale støttegruppen går ut med at til sammen er cirka 10.000 mennesker berørt etter 22. juli 2011. Men hvorfor er det så vanskelig å få myndighetene til å forstå at vi har behov for hjelp fra et apparat som har kompetanse innen krigstraumer.
Det eksisterende hjelpeapparatet kommer til kort. Faren er at vi står overfor en kamp resten av vårt liv for å få adekvat hjelp, at mange av oss blir syke og uføretrygdede.
Så da er mitt neste spørsmål: Er dette samfunnsøkonomisk forsvarlig for Norge?
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/2014