Legeliv: På grensen til det uverdige

Bente Aschim, fastlege i Oslo/spesialist og veileder i allmennmedisin
Dette er ikke til å leve med, sier hun fortvilet på mitt kontor en ganske alminnelig onsdag i mars. Jeg har kjent henne i mange år. Hun bærer alle ytre tegn på at hun klarer seg bra i samfunnet vårt. Arbeidsplassen har vært hennes viktigste arena: Der har hun lyktes og fått bekreftelse. Hun har trivdes i mange år i samme bedrift, vært hørt på - og regnet med - slik hun alltid har fremstilt arbeidet sitt når vi har snakket sammen.
Så snus alt på hodet. Ny sjef, omorganisering, nye oppgaver og nye roller. Det må hun selvfølgelig regne med - og tåle. Dette har hun sagt friskt i alle år til eldre kolleger. Nå står hun der selv og føler at dette ikke er til å leve med.
UTESTENGT. Hun er tilbudt en sluttpakke, men den vil ikke holde i mange år, og det er ennå ti år til hun kan få en pensjon hun tenker at hun kan leve av. Hun lever alene, deler ikke økonomi med noen.
 «Ja, men det er mange som trenger din kompetanse», sies det.
Venner og kolleger trøster henne. Men jobbsøknader blir ikke besvart, hun blir ikke innkalt til intervju: Det er en jungel der ute - dette er virkeligheten hun møter.
Som fastleger møter vi mange i samme situasjon, som vil jobbe, som vil gjøre en innsats, som oppfordres til dette av samfunnet. Men når det kommer til stykket, er det disse menneskene som ønskes bort. Politikere og Nav kan si at de trengs og at de er arbeidsføre, men det må finnes plasser til dem. Jo lengre de står uten arbeid, desto mindre tro får de på egen arbeidsførhet.
SYKMELDINGEN. Hun er trist, sover dårlig, sliter med konsentrasjonen og hukommelsen, bekymrer seg og grubler mye. Så blir hun sykmeldt.
Jeg innrømmer at jeg gjør det. Selv om jeg vet at en langvarig sykmelding ikke er god medisin i hennes situasjon.
Rollen som fastlege er sammensatt i et slikt møte. Jeg har kjent henne i mange år, vet at hun er samvittighetsfull, har stått på. Hun har sjelden bedt om sykmelding, og hun har gjerne tatt ekstra overtid og tilrettelagt ferien sin. «Jeg som ikke har barn, kan jo godt gjøre det», sa hun. Men dette er en historie de nye sjefene ikke kjenner, og som de derfor ikke føler noen forpliktelse til å følge opp.
Jeg kjenner at dette berører meg, jeg blir sint, dette er urettferdig. Samtidig vet jeg jo at verden ikke er rettferdig, vi får slett ikke alltid som fortjent.
Så hvordan kan jeg best hjelpe henne? Ved å sykmelde henne og i realiteten gjøre henne arbeidsufør og enda mindre attraktiv på arbeidsmarkedet? Er det dette vi skal sykmelde for? Dette er ikke et individuelt problem, men et samfunnsproblem.
UVERDIGHETEN. Kan jeg som samtalepartner medvirke til at hun finner andre dører å åpne, og ikke stå og hamre på den døren som nå virker lukket. Kan jeg hjelpe henne til å tenke: «Hvordan skal jeg leve med denne nye situasjonen?» - istedenfor at «dette kan jeg ikke leve med»
Nav har mindre å tilby av hjelp når den sykmeldte eller arbeidsledige er på slutten av sin yrkeskarriere. Det er riktig å bruke mest ressurser på yngre mennesker, men det kan bli på grensen til det uverdige når en 60-åring tilbys «jobb søkerkurs» etter et langt yrkesliv. Eller når en pasient, som av helsemessige grunner ikke makter et arbeid hun har hatt hele sitt liv, får et forslag om å gjøre noe hun kunne ha tenkt seg da hun var 25. «Jaså, du kunne tenke deg å være guide, det er det et stort behov for».
Nei, det er ikke sånn - når man er fysisk og psykisk sliten og det har gått 35 år siden man tenkte denne tanken.
DILEMMAET. Vi skal som leger være sakkyndige, objektive - og ikke bli for engasjerte. Men det er vanskelig når mennesket du sitter overfor, er en du har kjent i 20-30 år.
Jeg ønsker å appellere til arbeidsgiveres anstendighet, men jeg vet at lederen er ny, uten mitt langvarige kjennskap til den ansatte. Og kanskje tar jeg feil. Kanskje er jeg for naiv og tar min pasients historie som en sannhet uten å se den andre siden av saken? Kanskje jobber hun dårligere, og kanskje fungerer hun ikke så bra som hun gjorde tidligere? Dette er dilemmaet jeg sitter overfor.
MAKTESLØSHETEN. Det brygger opp til konflikt. Hun har valgt å kjempe, som hun sier: Verneombud, tillitsvalgt, advokat.
Nå er andre aktører viktigere enn fastlegen.
Men av og til lurer jeg på om vi kunne delta på et tidligere tidspunkt for å hindre at slike saker eskalerer til et nivå der pasienten kanskje vinner en formell seier, men går tapende ut av kampen likevel.
Legeliv, Dagens Medisin 08/2014