Legeliv: Ikke unødvendig, men likevel for mye

Gisle Roksund, fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin
Debatten om overdiagnostikk og unødvendig behandling går varm. Budskapet er vanskelig. Ærlige forsøk på å beskrive problemet, sett fra fastlegenes ståsted, blir lett møtt med at folk ikke er velkomne til å kontakte helsevesenet med sine ulike bekymringer.
Etter min oppfatning har hele den moderne vestlige medisin selv et betydelig ansvar for situasjonen vi har kommet opp i. I et forsøk på å redusere risiko for fremtidig sykdom, har det i beste mening blitt forsket i årevis på en uendelighet av ulike risikofaktorer for fremtidig sykdom. Intervensjonsgrenser og mål for ulike blodverdier har blitt redusert i et omfang som medfører at store deler av den friske befolkningen har blitt «risikanter» med økt risiko for fremtidig sykdom. Grensene for definisjon av en rekke kroniske sykdommer er redusert. Mange friske har ifølge diagnosekriterier kroniske sykdommer.
FOR SIKKERHETS SKYLD. Medisinskteknisk utstyr og medisinske tester har blitt så raffinerte at vi finner en rekke tilstander uten klinisk betydning, men som må følges opp med videre undersøkelser og behandling for sikkerhets skyld. Dette gjelder blant annet en rekke kreftsvulster som i dag oppdages for tidlig og som aldri vil gjøre skade, men som likevel må fjernes fordi vi i den kliniske situasjonen ikke er i stand til å skille de farlige fra de ufarlige. Dermed får en rekke personer unødvendig behandling med operasjoner, cellegift og strålebehandling. Problemet overdiagnostikk og unødvendig behandling kan i denne sammenheng bare studeres retrospektivt i dertil egnede studier.
De siste tiårene har vi innen psykiatrien sett en svær økning i antall diagnoser - og reduserte terskler for å stille dem. Utviklingen er ytterligere forsterket etter at DSM 5 kom i mai 2013. Vi ser at stadig flere får diagnoser og dermed blir definert som syke som følge av medisinens utvikling og definisjonsmakt og ikke som følge av endringer i befolkningens sykelighet.
ALARM. Noen av de viktigste kreftene som påskynder utviklingen, er sannsynligvis eksperters og spesialisters egne interesser i å utforske og utvikle fag og imperium, samt i deres intellektuelle interessekonflikt: Enhver ekspert har tendens til å overvurdere betydningen av eget interesseområde. Bakom skyver både medisinskteknisk utstyrs- og legemiddelindustri.
Tilsynsmyndighetene gjør sitt ved nokså ensidig å fokusere på falsk negativitet og ikke overdiagnostikk eller unødvendig behandling. Helsemyndigheter og politikere er opptatt av tidligere diagnostikk og raskere behandling. Pasienter og pasientorganisasjoner er opptatt av rettigheter til utredning, diagnose og behandling. Nav krever diagnose, skade eller lyte som inngangsbillett til velferdsgodene. DRG-systemer premierer sykehusene for å stille mange diagnoser pr pasient.
I dette landskapet surfer media og vet at helsestoff selger. Tabloidavisene bruker krigstyper på alle mulige skjulte sykdommer. Vil de at vi skal gå i en slags konstant alarmberedskap for alle mulige og umulige farer?
IKKE FOR MORO SKYLD. Konsekvensene er mange. Helsepersonell og helsetjenester bruker mye av ressursene på et økende antall bekymrede friske i stedet for på reelt syke. Mange blir syke av unødvendig utredning og behandling. Folk og fenomener som egentlig er normalvarianter, defineres som risikanter og sykdom. Dette marginaliserer, spesielt når det gjelder psykisk helse.
Det er fort gjort å kritisere den enkelte pasient for å oppsøke lege unødvendig - og for mye. Men dette blir å rette baker for smed. Den enkelte oppsøker helsetjenester når vedkommende blir bedt om det, eller føler behov for det. Ikke for moro skyld. Utfordringen ligger i kritisk å evaluere gjeldende screeningprogram og mål for risikointervensjon, samt å begrense utredning og behandling hos dem som selv tar kontakt, til det som er medisinsk indisert.
«IKKE FARLIG». Leger og andre må være i stand til, og støttes i, å kunne si: Dette er ikke farlig, dette går over av seg selv. Når det gjør det.
Dette fordrer at sentrale helsemyndigheter tør ta tak i dette og utfordrer populistiske og naive forestillinger som: jo tidligere, desto bedre. Jo mer, desto bedre. Forebygging er bra, mer vil vi ha. Det er en økende internasjonal dokumentasjon på at mye av det vi gjør, faktisk gjør mer skade enn gavn.
Medisinen må gå i seg selv og redefinere sykdom og risiko, samt gjennomgå egen retorikk. Ordet kreft korrumperer folks fornuftige tankesett. Derfor må medisinen nøye gjennomgå begrepsbruken av tidlige celleforandringer og «precancrøse» tilstander.
Legeliv, Dagens Medisin 05/2014