Hva om abortloven hadde vært svært liberal?

Håkon Kravdal, turnuslege ved Harstad sykehus
DEBATTEN OM reservasjon har blusset opp igjen når regjeringen nå har sendt ut på høring sitt forslag til reservasjonsadgang for fastleger. Debatten er i stor grad preget av at partene snakker forbi hverandre. Men spørsmålet om hvorvidt det er legitimt å være imot abort, synes likevel å definere hele ordskiftet.
Det er interessant å tenke seg hvordan reservasjonsdebatten hadde forløpt dersom vår abortlov hadde vært mer liberal. I den australske delstaten Victoria praktiseres for eksempel selvbestemt abort inntil uke 24. Dersom vi hadde hatt en slik lov, og en gravid ønsket abort i uke 23, ville vi da ha krevd av en fastlege at vedkommende skulle foreta de nødvendige undersøkelser, skrive et eget forfattet henvisningsbrev til sykehuset, og signere dette?
Ville vi ha krevd at en lege som et par ganger i året lot en kollega ta seg av dette, måtte finne seg en annen jobb, eller at vedkommende ikke kunne ha kvinner i fertil alder på lista si?
HVORDAN? Dette synes svært vanskelig å tenke seg. Ikke minst sett i lys av forslaget om å innføre en øvre abortgrense ved 22 uker, om hvilket det også visstnok hersker «bred politisk konsensus».
Sagt med andre ord: Reservasjonsmotstanderne kan i prinsippet fremføre absolutt alle sine argumenter med akkurat like stor tyngde også ved en svært liberal abortlov. Spørsmålet er: Ville de ha gjort det?
Før man svarer, bør man tenke over om det finnes en grense for hvor liberal en abortlov kan være, samtidig som en utenforstående skal være pliktet å delta i abortprosessen. Går det an at en slik grense ikke eksisterer i et ikke-totalitært samfunn? Det er nærmest umulig å se for seg.
Og da er vi ved kjernen. For hvordan begrunne at det bør gis reservasjonsadgang dersom abortloven er svært liberal, og samtidig nekte det ved dagens abortlov? Det må nødvendigvis bunne i at man anser en svært liberal abortlov som etisk kontroversiell, men ikke dagens.
FORSTEMMENDE. At såpass mange ellers oppegående ikke ser ut til å ta helt innover seg at også vår abortpraksis er etisk problematisk, er rett og slett forstemmende. Det illustreres best ved hvordan enkelte på hodeløst vis sammenligner reservasjon mot abort med for eksempel å nekte å behandle homofile eller å undersøke det motsatte kjønn.

Det er ikke det at jeg forventer at alle skal være enig i mitt syn på abort som prinsipielt galt. Jeg forventer bare at motparten skal akseptere mitt syn som legitimt - og med det faktisk godta konsekvensene av det - og ikke bare komme med tomt snakk.
Setter man seg inn i abortspørsmålet, er det vanskelig å komme utenom at abortmotstanderen har gode, rasjonelle poenger. Gjør man det, ser man også at abortmotstand ikke på noen måte trenger å begrunnes med Guds ord. Jeg gjør det i hvert fall ikke selv, ikke-religiøs som jeg er.
SAMVIITIGHETSFRIHET. At motstanden til reservasjon - i hvert fall det meste av den - bunner i manglende forståelse for abortmotstand, synes etter hvert ganske åpenbart. Når dette likevel ikke trekkes mer frem i debatten, skyldes det at man vegrer seg veldig for å rette søkelyset mot selve abortspørsmålet. Man ønsker ikke å gi næring til motpartens tro - for ikke å si ønske - om at det er dette reservasjonsdebatten egentlig handler om.
Denne misforståelsen er allerede dessverre svært utbredt. Riktignok er det til en viss grad forståelig at mange oppfatter det slik. Og jeg legger ikke skjul på at jeg selv helst skulle ha sett at abortloven var noe annerledes. Men for de fleste som kjemper for reservasjonsadgang, dreier dette seg likevel om noe som går dypere og er mer generelt. Det handler om samvittighetsfrihet i svært betydningsfulle og etisk kontroversielle spørsmål - det være seg abort, aktiv dødshjelp eller rituell omskjæring, for å nevne noe.
TOLERANSE. Vi nordmenn liker gjerne å tro at vi er flinke til å utvise toleranse overfor andre. Toleranse er imidlertid enkelt når vi er enige - som vi stort sett er.
Det er i møte med uenighet at selvbildet vårt blir satt på prøve. Og en imøtegår denne utfordringen best om man faktisk søker - ikke å tegne skremmebilder - men å forstå motparten, i dette tilfellet «reservasjonslegene» eller abortmotstanderne. For forståelse og toleranse henger sammen.
BELASTNING. Så er det selvsagt uheldig at det er abortsøkende kvinner som i dette tilfellet ser ut til å måtte ta den største støyten for økt toleranse. Det er nettopp derfor man søker løsninger som ikke legger for store belastninger på dem. Det eneste man ønsker seg, er dog at menneskeretten til samvittighetsfrihet ikke overkjøres fullstendig.
Regjeringen har gjennom sitt forslag forsøkt å sørge for dette. Så kan man håpe at folket og lokalpolitikerne etter hvert kommer etter.
Ingen oppgitte interessekonflikter