Holder akuttmedisinen høy nok kvalitet?

Målet må være at «kommunalt øyeblikkelig hjelp-døgnopphold» (KAD) skal bli den beste akuttmedisinen i primærhelsetjenesten: Akuttmedisin på riktig nivå - like godt eller bedre enn sykehusinnleggelse

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Marit Hermansen, spesialist i allmennmedisin, fastlege, legevaktsjef og leder i Norsk forening for allmennmedisin
DET SKJER EN liten helserevolusjon i Kommune-Norge. Det har dukket opp et nytt medisinsk tilbud i halvparten av landets kommuner, og flere er på vei. Over 500 millioner kroner er overført kommunene i 2013. Bygg har reist seg, og ordførere har klippet snorer. Når skjedde det sist en så rask omlegging i kommunehelsetjenesten?
Dette er et ektefødt barn av samhandlingsreformen; «kommunalt øyeblikkelig hjelp-døgnopphold» (KAD). Ett av målene i samhandlingsreformen er at mer behandling skal foregå utenfor sykehus - nært der folk bor. Akutt syke som tidligere har vært innlagt på sykehus, skal nå behandles i kommunene. Da må akuttmedisinsk beredskap og kompetanse i kommunene heves.
STOR VARIASJON. KAD er en ny medisinsk konstruksjon. Vi har sett noe lignende i sykestuene i Nord-Norge og Hallingdal. Men KAD favner mye videre og skal dekke hele landet, også urbane strøk.
Det kom en veileder for opprettelse av kommunalt øyeblikkelig hjelp døgntilbud i 2012. Den var generell og overordnet, men noen viktige faglige føringer var lagt inn: Tilbudet skulle være bedre eller like bra som sykehusinnleggelse, og målgruppen skulle være pasienter med kjente tilstander, avklart diagnose og funksjonsnivåå. Dette er viktige avklaringer.
Likevel har det vært vanskelig å forestille seg hvilke pasienter som skulle kunne passe i disse sengene. KAD favner alt fra en halv seng på et sykehjem med knapp legedekning - til 73 senger på tidligere Aker sykehus med heldøgns legeberedskap. Dette betyr helt forskjellige medisinske tilbud.
TILLIT. Det er en vanlig allmennmedisinsk utfordring å finne ut av når du skal henvise - og hvor du skal henvise. Enda et nytt medisinsk tilbud kan gjøre denne utfordringen større - eller det kan åpne en etterlengtet dør. Det er det siste som må være målsettingen.
Nøkkelen til å lykkes, er tillit. Fastlegene må ha tillit til at dette er et godt nok medisinsk tilbud for de riktige pasientene: Hvis ikke legges pasientene inn på sykehus. Befolkningen må også ha tillit til KAD. De må oppleve og høre om god og trygg ivaretakelse. Det vil gi beretninger om gode tilbud som omfavnes av pasientene. I stedet for å ligge fem timer i akuttmottaket, kommer pasienten til en seng i nærområdet, med god bemanning og profesjonell behandling. Det må gå gjetord om kvaliteten på KAD i nærmiljøet.
INN MED ALLMENNLEGENE! Sykehusene må ha tiltro til det kommunale tilbudet. Det er i dag sykehusene som finansierer halvparten av tilskuddet. De må oppleve at kompetansen er tilstrekkelig for oppgavene. Ansvaret mellom nivåene må være klart fordelt - pasientene må ikke bli kasteballer i systemet. KAD skal være et allmennmedisinsk akutt-tilbud, og skal aldri bli et minisykehus.
Hvordan får KAD slik tillit? KS har latt Deloitte evaluere ordningen så langt. Rapporten viser at en av de viktigste suksessfaktorene er å involvere allmennlegene i hele prosessen. Andre viktige faktorer vil være god medisinskfaglig ledelse og tilstrekkelig legedekning.
DOBBELTREGNING? Hvis tilbudet derimot har lav medisinskfaglig kompetanse og beredskap, vil fastlegene kvie seg for å legge inn - og velge sykehuset i stedet. Hvis dette skjer, vil det ikke bli noen reduksjon i innleggelser, og kommunene får to regninger; én for KAD-sengen og en for sengen på sykehuset.
En kan også tenke seg at KAD-sengene fylles opp av pasienter som tidligere ville ha blitt sendt hjem, det vil si en annen pasientgruppe enn det som var tiltenkt. Disse pasientene vil trolig få et godt tilbud, men kommunen vil fortsatt få de to regningene. Det var ikke intensjonen med KAD.
NÆRHET. Virksomheten må utformes med fornuft. De aller fleste av kommunene samarbeider interkommunalt om KAD, og det er nok ofte riktig. Men noen steder er avstandene så store at intensjonen om nærhet til pasienten forsvinner og oppslutningen om tilbudet går ned.
Det kan også oppleves som meningsløst for innbyggerne i perifere kommuner at de skal legges inn på et «kommunalt tilbud» vegg i vegg med sykehuset, eller endog kjøre forbi - eller i motsatt retning av sykehuset. En kan også spørre seg om det er riktig å etablere kommunale akuttsenger inne i små nedleggingstruede lokalsykehus.
LEGEVAKT. Legevakta står for opp imot 70 prosent av akuttinnleggelsene på sykehus. Det er noen av disse pasientene som skal til KAD. Derfor må legevaktlegene trekkes med i prosessen og utformingen av tilbudet. Legevaktlegene må kjenne til ordningen og oppleve den som egnet.
Mange KAD-enheter legges i tilknytning til legevakt og med legevaktlegene som sentrale i vaktordningen. Det er fornuftig å tenke helhetlig om det akuttmedisinske tilbudet i kommunene. Samtidig trenger legevakta en betydelig styrking av ledelse og kvalitet. I lengre tid er legevakt beskrevet som en nødetat i bakleksa, uten at store endringer har skjedd.
KAD kan ikke komme som «nok en oppgave» til en allerede presset legevakt hvis tilbudet skal være like godt eller bedre enn sykehusinnleggelse.
GOD ALLMENNMEDISIN. Helsedirektoratet la opp til at de tusen blomster skulle blomstre - og vi skuer i dag utover litt av en blomstereng. Jeg tror vi må kultivere noen sorter - og gjødsle med god allmennmedisin, tydelig ansvar, kompetent personell, god medisinsk diagnostikk og tilstrekkelig beredskap.
Målet må være at dette skal bli den beste akuttmedisinen i primærhelsetjenesten: Akuttmedisin på riktig nivå - et tilbud som er like godt eller bedre enn sykehusinnleggelse.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 01/2014

Powered by Labrador CMS