Legeliv: - Vi trenger en abortdebatt

- Mange med makt og innflytelse er livredde for en debatt om følgene av provosert abort. Vi trenger en slik debatt, skriver professor Torleiv Ole Rognum.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Torleiv Ole Rognum, professor dr.med., Universitetet i Oslo
Spørsmålet om reservasjonsrett ved henvisning til provosert abort har pirket bort i et følsomt «ikke-tema». Siden selvbestemt abort ble innført av Stortinget i 1978, har rundt en halv million fostre blitt fjernet i Norge. Det mangler en halv million mennesker mellom null og 35 år. Og en god del kvinner bærer på en sorg over barnet de ikke fikk føde. Denne sorgen - post abort-syndromet - forsøkes tiet i hjel.
Psykiateren Anne Nordahl Broen disputerte på en avhandling om post abort-syndrom. Tidsskrift for Den norske legeforening avviste en artikkel der hun summerte opp funnene sine, angivelig fordi den ikke holdt vitenskapelig mål. Resultatene var publisert i internasjonale tidsskrifter og hun hadde disputert på dem.
MÅ DEN ENE DØ? Jeg tror at mange med makt og innflytelse i samfunnet er livredde for en debatt om følgene av provosert abort. Når noen leger ber om å få slippe å henvise til inngrepet, tvinger det moralske alvoret seg likevel frem i lyset. En kvinnelig fastlege uttrykte det slik: «Når jeg har to pasienter, mor og foster, kan jeg ikke henvise en av dem til å dø».
Vi trenger en debatt om provosert abort. Jeg var selv en av grunnleggerne av Alternativ til Abort Norge (AAN) - nå Amathea. Vi var en del unge leger og helsearbeidere som følte at det ikke var nok å protestere mot provosert abort. Vi måtte også i praktisk handling vise at vi virkelig ønsket å hjelpe de kvinnene som opplevde valgets kval.
ABORTPRESS. Det første AAN-kontoret ble åpnet 12. juni 1978 i Oslo, noen få dager før Stortinget vedtok å innføre selvbestemt abort. Kontorets formålsparagraf hadde paradoksalt nok nesten samme formulering som §2 i Abortloven: § 2. «Fører et svangerskap til alvorlige vansker for en kvinne, skal hun tilbys informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne». påvirket
Vi som startet rådgivningskontoret, oppdaget snart at mange følte seg tvunget til å ta abort. De hadde ikke noe alternativ, ikke noe sted å bo og ikke en økonomi som kunne bære de økte utgiftene ved å etablere seg som enslige mødre. Mange hadde også møtt helsearbeidere som nærmest så det som en selvfølge at de skulle ta abort.
«VEIKRYSSMODELL». Ved AAN spesialiserte vi oss på å kunne veilede om rettighetene til en gravid kvinne og en enslig forsørger. Vi etablerte også et frivillig støtteapparat av folk som kunne følge kvinner til offentlige kontorer, og av folk som kunne stille opp som barnevakter og helgeavløsere. Lege Anne Nordahl Broen, som arbeidet ved AAN-kontoret i ti år, utviklet en «veikryssmodell» til hjelp i rådgivningen. Rådgiverne skal ikke fortelle kvinnen hva hun skal velge, men skape ro rundt valget og hjelpe kvinnen til å analysere sin situasjon:
- Alt blir ikke som før etter en abort.
- Å velge å føde barnet, har konsekvenser for resten av livet.
- Å velge provosert abort, har også konsekvenser for resten av livet.
RESERVASJON. Hva med reservasjonsretten for leger? Abortloven krever ikke henvisning fra lege - det er kvinnen selv som fremsetter begjæring om svangerskapsavbrudd. Da jeg arbeidet som frivillig ved AAN-kontoret i Oslo, hendte det jeg skrev en bekreftelse på at kvinnen var gravid og hvor langt svangerskapet var kommet. Jeg vet at noen ganger ble denne erklæringen brukt som bilag til kvinnens begjæring for svangerskapsavbrudd. Jeg håper at samtalen rundt valgsituasjonen likevel var av betydning for kvinnen.
Derfor tenker jeg at like gjerne som en reservasjonsmulighet for leger, som egentlig ikke er nødvendig i og med at kvinnen selv fremsetter begjæringen, skulle alle som vurderer provosert abort, få en obligatorisk rådgivning. Dette ville være i pakt med intensjonen i Abortlovens §2.
LØSNING. Dessuten burde den økonomiske situasjonen til unge gravide som ennå ikke er i fast arbeid, bedres radikalt. Det er grovt urettferdig at en kvinne som ikke har vært i fast arbeid på minst seks måneder, får en nedkomststøtte på 32.138 kroner, mens en høyt lønnet gravid kan få mer enn det tidobbelte. Den nye regjeringens forslag om å øke nedkomststøtten til cirka 63.000 kroner er neppe nok til å få ned aborttallene blant unge. En økning til 3G (255.735) ville ha vært riktigere.
Ut ifra erfaringene fra AAN tør jeg påstå at et skikkelig håndslag fra samfunnet ville gi redusert antall provoserte aborter. På sikt ville det gi flere unge hender til å pleie syke og gamle når antallet innbyggere på over 80 år passerer en halv million i 2050.
En rettferdig fordeling av nedkomststøtten vil være en investering for fremtiden, og obligatorisk rådgivning til abortsøkende kunne ha løst spørsmålet om reservasjonsrett for leger.
Legeliv, Dagens Medisin 21/2013

Powered by Labrador CMS