Den virkelige prioriteringen

Lars Emil Fagernes Johannessen, sosiolog tilknyttet forskningsprosjektet «Disease prestige and informal priority settings» ved Universitetet i Oslo
Å PRIORITERE er å gi noe fortrinn fremfor noe annet. I helsevesenet prioriteres det blant annet når man bestemmer hvilke pasienter som skal komme først i behandlingskøen, hvor mye tid man vier hver pasient, hvilke medisiner og teknologier som skal få støtte, og hvordan helsekronene skal fordeles.
Prioriteringsspørsmål finnes altså på ulike nivåer. Likevel er bare et fåtall gjenstand for debatt.
OVERFORENKLING: Da helse- og omsorgsminister Bent Høie innledet konferansen «Helse i utvikling 2013», skisserte han to ytterpunkter i prioriteringsdiskusjonen, fra helsepersonells ansikt-til-ansikt-møter med den enkelte pasient, til diskusjoner rundt fordelingen av ressursene i samfunnet. Han avskrev ansikt-til-ansikt-møter som politisk uinteressante ettersom prioritering på dette nivået er fundert i faglige kriterier, nasjonale føringer og ideer om hva som er «god medisin».
Høies utsagn vitner om et overforenklet menneskesyn.
FAKTISK PRIORITERING. Interessen for overordnede prioriteringsbestemmelser er forståelig. Ved å legge klare rammer for handling, er disse av betydning for alle nivåer i helsetjenesten. Det er likevel uheldig å utlede hvordan helsepersonell faktisk prioriterer fra disse bestemmelsene.
Helsepersonell er mennesker, styrt av økonomiske, kulturelle, moralske og følelsesmessige hensyn. Dette innebærer at de kan handle på tvers av vedtatte retningslinjer, både bevisst og ubevisst. Uten å betvile at helsepersonell tilstreber å være fagpersoner i møte med pasienter, er det urimelig å anta at deres prioriteringer er rent medisinsk-faglig fundert.
IKKE-MEDISINSKE HENSYN. Studier viser for eksempel at helsepersonell prioriterer pasienter som er lærerike og interessante. Det er også dokumentert at noen pasienter oppleves som mer bekvemmelige enn andre. De høflige, forståelsesfulle og medgjørlige kan «belønnes» med ekstra tid og omsorg.
I tillegg spiller sosiale hensyn inn. I Aftenposten uttalte en kirurg ved Oslo universitetssykehus at «et hjerneslag forebygget hos en ung, aktiv og arbeidsfør kvinne, er god medisin». Implikasjonen er at samme forebygging hos en eldre, passiv og arbeidsufør kvinne, er mindre god medisin. Verken alder, aktivitetsnivå eller arbeidsstatus er formelt anerkjent som prioriteringskriterier i helsevesenet.
BEVISSTGJØRING. Slike forestillinger er ikke urokkelige, bare helsepersonell blir dem bevisst. Men vi mister muligheten til bevisstgjøring når vi definerer bakkeplanet som utenfor offentlighetens interesse.
Dersom vi overser faktisk prioritering, gir vi fritt spillerom til ikke-faglige hensyn. Disse vil lett favorisere noen pasientgrupper, som de unge og spreke med interessante sykdommer, og kan følgelig være en kilde til illegitim forskjellsbehandling.
KJØR DEBATT! Heller ikke helsepersonell er tjent med skylapper. Opprettholdes illusjonen om «rene» fagpersoner, fratas de muligheten til refleksjon og forbedring.
Faktisk prioritering bør derfor være gjenstand for debatt. Både pasienter og helsepersonell vil være tjent med at den diskuteres.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2013