Mens elefanter slåss, dør graset

I generasjoner har forskernes kamp om teorier og årsaker skapt splid og motsetninger. I dag ser vi konfrontasjoner mellom dem som tror, og ikke tror, på en mikrobiell årsak til kronisk utmattelsessyndrom eller myalgisk encephalomyelitt (ME).

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Kåre Fossum, professor emeritus, tidligere ansatt ved Norges veterinærhøgskole og Veterinærinstituttet
FOR NOEN DAGER siden ble det holdt et symposium i Vitenskapsakademiet om kronisk utmattelse/ME og borreliose. Cirka 240 personer til stede og symposiet var lagt opp til fri dialog. Klare meningsforskjeller kom til uttrykk, og undertegnede ble minnet om noen tidligere episoder i medisinsk historie en kanskje kan lære noe av.
I første halvdel av 1800-årene var det mange og motstridende teorier om årsaksforholdene til, og spredningsmåter for kolera. Legestanden sto splittet. En engelsk lege bemerket i 1832 at knapt to leger var enige. Dette førte til mange motsetninger og harde polemikker.
KAMP OM KOLERA. I Dumfries i Skottland bestemte legene seg for å avgjøre spørsmålet om kolera var smittsom, på demokratisk vis. De holdt avstemning, og med elleve stemmer mot én ble det fastslått at denne sykdommen ikke var smittsom.
På 1850-tallet foretok legen John Snow grundige undersøkelser vedrørende utbredelsen av en koleraepidemi i London. Han viste ved sitt eminente epidemiologiske arbeid, som senere dannet grunnlag for fagområdet epidemiologi, at kolera var en vannbåren sykdom. En del av hans motstandere sverget til den såkalte miasmeteorien; at visse dufter fra blant annet søppel, avfall og kloakker lå til grunn for sykdommen. Miasme-tilhengerne angrep Snow for å være mot renovasjon.
MOTSTAND. Da den tyske legen Robert Koch identifiserte kolerabakterien i 1883, klarla han årsaken og smittemåten. En annen fremstående tysk lege, professor Max von Pettenhofer, lot seg ikke overbevise. Han var leder for et nyopprettet hygieneinstitutt ved universitetet i München. Så sent som i 1892 utfordret han Koch og ba ham om å få en kultur av bakterien. Koch sendte en kultur i en flaske som kunne være nok til å drepe et helt regiment. Pettenhofer drakk innholdet i flasken, og informerte Koch etterpå om at han forble frisk som en fisk.
Selv om noen kunne karakterisere «prøvespisingen» som selvmordsforsøk, tok Pettenhofer ikke sitt eget liv før ni år senere.
Den ungarske legen Ignaz Semmelweis forsøkte å innføre hygiene på fødestuer i Wien i 1850-årene. Han utførte forsøk som viste at noe så enkelt som å vaske hendene etter å ha utført obduksjon av døde kvinner, reduserte frekvensen av barselfeber betraktelig. Semmelweis kjempet så hardt for å overbevise de medisinske lederne om at de måtte forandre sine arbeidsrutiner at han mistet sin jobb, sin helse og sin mentale stabilitet. Ironisk nok døde han av sepsis i et sinnssykehus i Wien i 1865, 47 år gammel.
STEILE FRONTER. På slutten av 1800-tallet pågikk store arbeider innen immunologien. Den russiske zoolog Ilja Metsjnikov arbeidet spesielt med den «cellulære forsvarsmekanismen», mens tyske forskere, med legen Paul Ehrlich i spissen, arbeidet med den «humorale teorien». Det var sterk uenighet mellom dem som arbeidet med de to teoriene. Begge hadde rett ut fra sine teorier og arbeidsmodeller, men begge parter viste beskjeden evne til å anerkjenne hverandres resultater.
Det var først omkring 1905 at begge teorier ble anerkjent, og det ble vist at det var samspill mellom de to mekanismene. Ehrlich og Metsjnikov fikk forøvrig nobelprisen i medisin sammen i 1908.
Da Marshall og Warren i 1984 publiserte i Lancet at de hadde funnet en spiroketlignende bakterie i magesekken til pasienter med gastritt og magesår tvilte mange på at en bakterie kunne være årsak til lidelsen. Men det er nå generelt erkjent at bakterien Helicobacter pylori kan være årsak, og at lidelsen kan behandles med antibiotika.
TO LEIRER. Kronisk utmattelsessyndrom, eller myalgisk encephalomyelitt (ME), er av mange satt i forbindelse med ulike mikroorganismer - mens andre mener at tilstanden beror mer på psykosomatiske forhold. Det er interessant å legge merke til de til dels harde konfrontasjoner en finner mellom de to leirer.
Og det er mange spørsmål som bør besvares for blant annet å forebygge og behandle. Det er viktig å finne ut om det er en spesiell lidelse man snakker om, eller om det er forskjellige lidelser med ulike og kompliserte årsaksforhold. Er det mulig å finne sikre diagnostiske kriterier? Er det foretatt tilstrekkelig epidemiologiske undersøkelser? Er det spesielle kriterier som kjennetegner de angrepne?
KAMP - OG LIDELSE Enda viktigere: Vil det ikke være hensiktsmessig om de som arbeider med ulike teorier, kommuniserer bedre enn de gjør i dag? Bør forskningsinstitusjoner og politikere stille krav om dette? Kan man dermed oppnå raskere og sikrere diagnose og effektiv behandling? Kanskje kan det være nyttig også å ta lærdom av tidligere erfaringer innen medisinsk forskning.
Mens elefantene slåss, dør graset, lyder et kenyansk ordtak. Det kan muligens omskrives slik: «Mens forskerne slåss, lider de angrepne - og deres familier».
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2013

Powered by Labrador CMS