Reservasjon - og legekunst?

Kaveh Rashidi, lege ved Sex og Samfunn i Oslo. Turnuslege ved Bærum Sykehus
DEBATTEN OM reservasjonsmulighet har pågått i flere uker, og det virker som om de fleste aktører har sin mening om hvorvidt leger skal ha muligheten til å reservere seg mot å henvise til abort.
Som lege synes jeg det er på tide å ha en annen vinkling på saken. Spørsmålet for meg er: Hvordan skal man best mulig følge god legekunst i møtet med gravide, usikre pasienter? Er god legepraksis forenlig med å ha reservasjonsrett?
UTEN OPPSKRIFT. Det er selvfølgelig ikke noe entydig svar på hvordan man skal møte en gravid pasient. Som lege ved Sex og Samfunn - senter for ung seksualitet - har jeg møtt hundretalls kvinner som på mitt legekontor oppdager at de er gravide. Likevel; jeg har aldri møtt to kvinner som er like, eller som har reagert likt i den situasjonen.
Det finnes ingen spesifikk oppskrift for hvordan man skal oppføre seg mot hver enkelt pasient, til det er mennesket for komplekst og påvirket av for mange individuelle variabler. Derfor må vi leger ha visse grunnleggende universelle retningslinjer. Vi må ha overordnede mål som alltid er gjeldende; det man i mange tusen år har kalt legekunsten.
DET VIKTIGSTE. I virvaret av politikk, byråkrati og økonomiske hindringer har vi leger en tendens til å glemme hva vår arbeidsoppgave er. Det er ikke bare en kontrakt med kommunen eller staten vi skal opprettholde, men også en kontrakt med en dypere moral og etikk. Vi er ikke bare fagkunnskap som er satt i nasjonale retningslinjer. Vi har et ikke-målbart aspekt ved arbeidet vårt, derfor kan vi ikke erstattes av datamaskiner.
Vi skal være objektive og gi pasientene våre de verktøyene de trenger for å ta valg som fremmer livsglede - hva det enn måtte innebære for den enkelte. Vi skal se forskjellen på en viral og en bakteriell infeksjon. Men enda viktigere; vi skal vite når vi skal smile, når vi skal nikke, når vi skal spørre, når vi skal la det være stillhet.
Det viktigste vi gjør som leger, tør jeg påstå, er å sette alt annet til side for å hjelpe hver enkelt pasient. Hver enkelt skal ha vår tid, vår forståelse og vår komplette samarbeidsvilje. Alt annet er satt til side, nå skal jeg hjelpe deg.
OBJEKTIVITETEN. Alle leger, uavhengige av deres mening om reservasjonsrett, er enige om at den gravide kvinnens beste skal være i fokus. Vi er også enige om at kreftpasienten, den demente 90-åringen - og barnet som blir seksuelt misbrukt - alle er viktigst når de sitter på vårt legekontor.
Vi ville aldri konsekvent ha latt vår personlige mening om livsforlengende, tærende kreftbehandling versus et kort liv med høyere livskvalitet spille inn i hva pasienten skal velge; til det er mennesker for individuelle. Vi ville ha gitt objektiv informasjon og støttet pasienten i sitt personlige valg. Vi ville aldri hatt dårlig samvittighet for at pasienten vår sender sin demente mor på sykehjem i stedet for å ta vare på henne i eget hjem. Og vi ville ha satt vårt eget sinne og avsky til side når vi foran foreldrene gipser bruddene til et barn foreldrene selv har banket opp.
Senere ville vi selvsagt ha tatt de grep som er nødvendig for å unngå gjentakelse av slike skader på barnet. Vi er så utrolig gode på akkurat dette; å sette pasienten i fokus. Det er det aller viktigste vi gjør.
SIGNALENE. Hvorfor er spørsmålet om henvisning til abort likevel så vanskelig? For det første: Vi må erkjenne at vi har en enorm makt overfor pasienter. Vi har makt langt utover hva vi sier, og hva vi anbefaler overfor pasienten.
Vårt kroppsspråk, vårt toneleie, våre ansiktsuttrykk - hver minste detalj av det vi viser pasienten - er en sterk påvirkningskraft. Det er umulig å unngå å påvirke pasienter med våre personlige meninger, dette gjør vi ubevisst hele tiden. Vi kan likevel forsøke å unngå det, og være reflektert på de signalene vi sender. Vi kan stoppe oss selv når vi har subjektive meninger og anerkjenne våre svakheter som leger.
SAMVITTIGHETEN. Min far døde av kreft, 60 år gammel, kun tre måneder etter at han fikk diagnosen. Det førte til at jeg fokuserte for mye på å lete etter kreft hos pasientene mine. Nå har jeg tatt meg selv i det. Jeg er åpen med pasientene mine om at jeg, som lege, ofte er mer bekymret for kreftsykdom enn hva som er nødvendig. Jeg er sterkt påvirket av hendelser i mitt liv. Jeg er åpen om at min samvittighet ville ha tæret på meg hvis en av mine pasienter fikk kreft og jeg i etterkant fant ut at jeg kunne ha gjort mer for å oppdaget det tidligere. Dette betyr ikke at jeg kan gi MR-undersøkelser, utvidede blodprøver og hyppige legetimer til alle pasienter.
Som lege har jeg en konstant oppgave i å skille det som føles best for meg - bort ifra det som er best for pasienten. Pasienten skal ta egne valg, primært påvirket av naturvitenskapelige fakta.
Så til legen som ønsker reservasjonsrett mot å henvise til abort: Ja, jeg er redd for de praktiske konsekvensene av reservasjonsretten - men jeg er mer redd for leger med holdninger som tillater dem å benytte seg av det. Jeg mener at det å utnytte seg av reservasjonsretten, ikke er forenelig med god legekunst fordi du setter deg selv fremfor pasienten.
For å ta det et steg videre: Selv om legen ikke får lov til å benytte seg av reservasjonsretten, vil vel vedkommende fortsatt ha samme skeptiske holdning til abort - og på andre måter enn reservasjonsrett gi et unyansert bilde overfor pasienten? Poenget mitt overfor de legene som ønsker å benytte seg av reservasjonsrett, er ganske enkelt: Vi kan ikke konsekvent blande våre personlige følelser inn i det som skal være pasientens beste.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2013