Den vanskelige reservasjonsdebatten

Trond Markestad, professor i barnemedisin og leder i Rådet for legeetikk
PROFESSOR OG gynekolog Ole Erik Iversen hevder i Dagens Medisin på nett (23.10.13) at «Det eneste legen (fastlegen) - skal gjøre når kvinner begjærer abort, er å bekrefte at de har gitt informasjonen hun har krav på».
Fastleger flest har neppe et slikt teknisk syn på rollen sin, og det er langt fra min opplevelse når jeg har henvist jenter fra helsestasjon for ungdom - og i de 30 årene jeg har vært samtalepartner for kvinner som vurderer senabort.
SAMTALE. Kvinner har lovbestemt rett til å ringe sykehuset direkte i stedet for å kontakte fastlegen. Hvis henvisning fra fastlegen bare er å oppfatte som en administrativ oppgave, kunne den skje av hvilket som helst offentlig organ, kanskje til og med ved å laste ned skjema fra internett og krysse av for at hun har lest - og forstått - informasjonen.
Jeg vil tro at de fleste legenes erfaring er at kvinnene har behov for å snakke om sin situasjon, selv om de har bestemt seg for abort, og at mange trenger å snakke om sin tvil.
Det er velkjent at leger, som andre i veilederroller, kan ha stor innflytelse på hvordan mennesker opplever en veiledningssituasjon, og på hva de bestemmer seg for gjennom veilederens bevisste og ubevisste verbale og nonverbale måte å kommunisere på.
PÅVIRKNING. Det er også velkjent at leger som har en sterk overbevisning, ofte påvirker beslutninger, nettopp ved sin ubevisste kommunikasjon. Dette kan slå begge veier.
Det siste året har det vært flere medieoppslag om kvinner som har følt seg presset til å ta abort når det har vært oppdaget utviklingsavvik hos fosteret, og som nyfødtlege vet jeg også at kvinner har følt seg presset til å fortsette svangerskap i slike situasjoner. Jeg kjenner leger som har fått slike beskyldninger mot seg, og jeg er overbevist om at de har ment å være nøytrale. Likevel har kvinnenes opplevelse vært i tråd med legenes grunnsyn.
TILLIT. Noen av mine barnelegekolleger på sykehus synes det er vanskelig å snakke med kvinner om abort, og da er det en selvfølge at vi som ikke opplever det som konfliktfylt, tar samtalene. Dette opplever jeg ikke som en belastning, men som en stor tillitserklæring.
Slik bør det også være i førstelinjetjenesten. Uansett hvor nøytral en overbevist abortmotstander forsøker å være, er risikoen stor for at møtet vil oppleves vondt. Det kan være valg av ord, ansiktsuttrykk, øyekontakt, osv. som er en vesentlig del av kommunikasjonen. Konsultasjonen kan derfor være en like viktig del av abortprosessen, også etisk sett, som selve aborten.
Dette synet er særlig aktuelt i dag fordi abort oftest skjer ved at kvinnen får utlevert en abortpille og ofte reiser hjem for å abortere uten videre kontakt med sykehuset. Likevel har sykehuspersonalet en lovbestemt reservasjonsrett, også mot å forskrive pillen.
URIMELIG. Det sies at for abortmotstandere er det bare å finne seg en annen jobb. Det er urimelig å forlange dette etter mange år i en fastlegepraksis. Hvis det blir en personlig henvisningsplikt, vil nok de fleste fastlegene se seg tvunget til å svelge kamelen og følge pålegget. Jeg er redd for at dette ikke vil være til kvinnens beste.
Det er en urimelig påstand at en fortsettelse av den kollegiale reservasjonsmuligheten vil føre til en uthuling av abortloven. Siden loven ble innført, har ordningen fungert. Helsetilsynet har i alle disse årene bare fått noen få klager, og da fordi leger aktivt har forsøkt å hindre kvinner i å få abort. Rådet for legeetikk mottar mange klager på legers oppførsel under konsultasjon, men i alle fall de siste 16 årene har vi ikke fått klager i abortsaker.
Ifølge etikkutvalgene i legeforeningene i de andre nordiske landene, som til dels har mer liberale abortlover enn Norge, har den samme måten å løse samvittighetsspørsmål på verken skapt praktiske vansker eller debatt.
TRYGGHET. Etter at krav om henvisningsplikt kom opp i 2010, har flertallet i Rådet for legeetikk og et enstemmig landsstyre i Legeforeningen gått inn for at fastleger bør ha en reservasjonsmulighet, men bare på svært strenge vilkår: Legens ønske bør være kjent, men dersom kvinnen henvender seg, skal hun møtes med empati, respekt og uten moralisme. Legen skal på forhånd ha avtale med en navngitt kollega som kan bistå kvinnen, og hun skal ikke oppleve vesentlige praktisk ulemper. Videre kan kommunen avslå å ansette en fastlege dersom ikke alle disse kravene er oppfylt.
Dette er nye og absolutte krav fra Rådet for legeetikk, og jeg mener at en slik presisering vil sikre kvinnen bedre trygghet og omsorg enn den mer uformelle reservasjonsmuligheten som har fungert siden abortloven ble vedtatt.
En studie fra 2011 viste at hele 88 prosent av dagens legestudenter er for selvbestemt abort. Dette innebærer sannsynligvis at stadig færre leger ønsker å reservere seg mot å henvise til abort.
Ingen oppgitte interessekonflikter
 
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2013