Legeliv: - Mer tillit, takk!

Jana Midelfart Hoff, overlege ved Nevrologisk avdeling og tillitsvalgt, Helse Bergen
Ett av mine mange gode barndomsminner er knyttet til en tur på spark gjennom Trondheims gater.  Pappa styrte sparken trygt gjennom snøkledte gater, og på setet satt jeg med broren min på fanget. Jeg kan ha vært fem, og broren min to. Det var tidlig ettermiddag, men allerede mørkt. Det var kaldt, og kulden kløp oss litt i kinnene.
Snøen var kram, og meiene på sparken ga fra seg en hvislende lyd, der de gled fremover i snøen. Over oss lyste stjernene hvitt mot det svarte.
UT PÅ TUR. Vi var på vei mot Baker Michalsen på Tyholt for å kjøpe wienerbrød. Mamma leste til eksamen, og det var nok enighet blant de voksne om at dersom det skulle sige noe kunnskap inn, måtte noen ut. Det vil si min bror og meg.
Så derfor var vi på vei til Baker Michalsen. Det må ha vært en søndag, fordi det var slik at siden Michalsen var adventist og hadde lukket på lørdag, fikk han holde åpent på søndag. «Et bevis på at religion kan lønne seg», sa pappa med et nikk mot wienerbrødsultne trøndere som sto i lange køer. Omkranset av en liflig duft av - ja, nettopp, wienerbrød.
TILLIT. Det klare målet for turen, den rolige bevegelsen av sparken, stjernene over oss, og snøen som dempet alle høye lyder, ga en følelse av ro - og av å være trygg.
Når jeg tenker på pappa, stødig der bakpå sparkstøttingen, og vi to der på setet med stjernene over - kjenner jeg fremdeles denne tryggheten inni meg. Og også følelsen av å være vist tillit, der jeg satt og holdt fast rundt livet på min villbasse av en lillebror. I glatt bevernylondress.
Jeg var viktig - jeg måtte passe på at han ikke ramlet av.
FUNDAMENTET. Trygghet kan ikke overvurderes. I min jobb som nevrolog bruker jeg mye tid på å gi trygghet til pasienter. For mennesker som har fått påvist en sykdom de må ha resten av livet, kan utryggheten noen ganger bli uutholdelig. Overgangen fra å være frisk, som andre, til å være syk, kan være svært vond. For mange hjelper det da at man forteller at om det ikke finnes behandling for å kurere, så finnes det behandling for å bremse og lindre. At livet ikke trenger å bli så mye annerledes. Noen ganger er alt jeg kan si, at vi skal være der når det røyner på - og hjelpe deg når du får vondt.
Gjennom åpenhet, ro og klare, uttalte mål skapes trygghet. Og trygghet gir tillit: Tillit fra pasientene om at jeg kan det jeg holder på med, at jeg ser dem - og at jeg vil følge dem. Tillit og trygghet er fundamentet i god pasientbehandling - og generelt for gode relasjoner mennesker imellom.
SKUDD FOR BAUGEN. Derfor forundrer jeg meg stadig over hvor lite trygghet og tillit verdsettes i samfunnet, og ikke minst i forholdet arbeidsgiver/arbeidstaker, særlig på nasjonalt plan. Og særlig i helsevesenet. For eksempel når Spekter stadig går ut med offentlige ytringer hvor de mistror sine arbeidstakere - om at vi ikke jobber helgevakt ofte nok, at vi ikke jobber lenge nok om kvelden, at vi bruker for mye tid på møter og så videre. Hva slags grobunn for tillit og trygghet er det?
Når Spekter i tillegg velger ikke å engasjere seg i hva slags legespesialister Norge kan trenge i fremtiden, ja da har gjensidig trygghet og tillit fått et alvorlig skudd for baugen.
KLIMA FOR LÆRING. For å være gode leger for pasientene som kommer til oss, er vi avhengig av å ha et forhold til nærmeste leder - basert på trygghet og tillit. Lederen må være trygg på at vi gjør den jobben vi skal på best mulig måte, og ha tillit til at de beslutningene vi fatter, er riktige.
Som arbeidstaker må jeg være trygg på at det er et godt klima for åpenhet og læring - både av egne og andres feil - på avdelingen, at min sjef er interessert i det jeg kan. Og jeg må ha tillit til at de beslutningene lederen fatter, er til alles beste.
ARBEIDSGLEDEN DØR. En arbeidsgiverorganisasjon som skyter fra hoften med stadige utspill om mistillit til arbeidstakerne, vil skape utrygghet - og få mistillit tilbake. Arbeidstakerne vil bli utrygge på om de beslutninger som fattes virkelig er til alles beste. Arbeidsgleden, viljen til å yte «det lille ekstra», forsvinner.
Krigsretorikk, trusler og sanksjoner får kanskje arbeidstakere til å løpe fortere en stund. Før likegyldigheten tar over hånd.
Men det er gjensidig tillit og trygghet som gir best resultat i det lange løp.
Legeliv, Dagens Medisin 18/2013