Vi kan nå langsiktige mål - sammen

Pontus Wallén, markedsdirektør Rx, Takeda Nycomed
HELSE- OG omsorgsminister Jonas Gahr Støre har vært helt tydelig: Helseforetakene og legemiddelindustrien skal samarbeide. Men han har ikke vært like tydelig når det gjelder hvordan dette samarbeidet skal skje - og hvordan målene skal formuleres. Nå får vi et nytt regime, og det blir spennende å se hva dette betyr for samarbeidet og for målene.
Litt for ofte ser vi at politikere kommer med visjoner, signaler og anbefalinger, og så blir det med det. Vi risikerer at det går slik her også.
Nå trengs det tydelige retningslinjer som forteller både helseforetakene og industrien hvordan de skal gå til verks.
KORTSIKTIGHETEN. Så langt har norsk helsepolitikk i for stor grad savnet konkrete og relevante, langsiktige mål. Paradoksalt nok er helsevesenet preget av kortsiktighet. Vi ser den samme kortsiktigheten som i deler av næringslivet. Når helseforetakene på samme måte har kortsiktige, økonomiske mål, må det gå galt.
Børsnoterte selskaper kan med en viss rett kritiseres for kortsiktighet. Begrunnelsen for statlig drift er nettopp den langsiktigheten som da er mulig. Langsiktighet er egentlig den beste begrunnelsen for et offentlig helsevesen.
VIKARENE. Ofte virker det som om mangelen på langsiktige mål er større i helsestellet enn i det private. Bare tenk på den utrolige mengden med vikarer. Vikarer er ikke et signal om langsiktighet og klare mål.
Helseforetakene må måles etter hvor mange som blir friske - og hvor mange som overlever. Det er ikke et regnskap som avsluttes hvert kvartal. Og så må helseforetakene måles etter hvor godt de ivaretar ressursene sine. Hvis flere skal bli friske og flere skal overleve, kan vi ikke akseptere store vedlikeholdsetterslep.
SILOTENKINGEN. Ikke minst må helseforetakene måles etter hvor langt de klarer å distansere seg fra silotenkingen. Denne tenkningen blir fremtredende når organiseringen blir viktigere enn de helsefaglige målene.
Det beste helsevesenet i verden får vi bare om alle arbeider systematisk og kontinuerlig for bedre helse for alle. Da må organiseringen være en støttespiller for helsearbeidet - og ikke et mål i seg selv.
OPPSKRIFTEN. Jeg ser for meg at helseministerens appell nå følges opp med handling. Det forutsetter klare mål og tiltak, blant andre:
- at det åpnes opp for alle typer relevant medisinsk og økonomisk forskning
- at utdanning og kompetanse skal hentes der kvaliteten er høyest og det gir best resultat for helseforetaket, medarbeiderne og pasientene
- at medarbeiderne får større ansvar for egen utvikling og selv får bestemme hva som er best innenfor et overordnet rammeverk
- at all behandling skal ta utgangspunkt i pasientens behov og ikke styres av stykkprisordninger og fasttømrede oppfatninger.
SAMSPILLET. Her er det mange muligheter for å samarbeide med industrien. Begge parters mål må tydeliggjøres, men aller viktigste er det å finne felles mål. Jeg er nokså sikker på at det vil overraske hvor mange felles mål vi har.
Der målene ikke er felles, gjelder det å forstå og vise respekt for forskjellene. Det vil sikkert være uenighet om prioriteringer, tidsbruk og cost/benefit, men det er de felles målene det dreier seg om.
Disse målene skal utvikles videre og lede til svært konkrete og forpliktende handlingsplaner.
Det spennende er om aktørene klarer å heve seg over politiske hensyn. Det kan bety helt nye arbeidsmåter, og det kan bety å gi avkall på personlig og faglig prestisje. Vi snakker om en prosess som kommer til å smerte både for sykehusledere og industriledere. 
LANGSIKTIGHETEN. Eksempler på hva som bør skje, er at industrien lytter til sykehusenes behov for etterutdanning, og at sykehusene lytter til industriens behov for kliniske studier gjort på sykehusene. Det er små grep som kan gi store resultater.
En verden der helseforetakene og legemiddelindustrien arbeider tett sammen mot felles mål, kan lyde som en utopi. Men om det er noe sted i verden det er mulig å tenke langsiktig og overordnet, er det jo i Norge.
Både helseforetakene og legemiddelindustrien må ta inn over seg at det ligger betydelige innsparinger i langsiktighet. Og så må vi leve med at det ligger en utfordring i sykehusets grunnstruktur. For de fleste ved et sykehus er store deler av hverdagen akutt. Og slik skal det være.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2013