Helsepersonell må lære om arbeid og helse

Stein Knardahl, professor dr.med. Avdelingsdirektør for Avdeling for arbeidspsykologi og fysiologi, Statens arbeidsmiljøinstitutt
DE FLESTE leger møter pasienter som forteller om «jobbstress». Ofte konkluderer leger med at jobbstress er årsak til helseproblemer. Helsepersonell rapporterer ofte «mye stress».
Leger tilstreber å stille presise diagnoser, finne korrekte årsaksforklaringer og i hvert fall ikke gjøre pasienten verre. Helsevesenets omgang med stress kan dessverre bidra til at man feiler på alle tre mål.
HVA ER STRESS? Etter å ha spurt hundrevis av studenter, har jeg aldri hørt om noen som ikke har opplevd stress. Forteller jeg at jeg forsker på stress, får jeg ofte svaret at «da skulle du studere meg».
Ordet stress ble dagligtale etter popularisering av medisinsk forskning. Hans Selye kalte kroppslige svar på utfordringer (omstillingsreaksjoner) for stress. Han skal ha innrømmet at ordvalget var feil.
I fysikk anvendes stress om kombinasjonen av krefter.
Nå brukes stress om både påkjenninger (eksponeringer), omstillingsreaksjoner (mestringsforsøk) og om negative konsekvenser, det vil si distress. Når pasient eller lege sier «stress», vet man faktisk ikke om han eller hun sikter til påkjenninger, eksempelvis en konflikt - eller om konsekvensen av dem - eksempelvis søvnløshet. Stress er årsak til seg selv og konsekvens av seg selv.
«STRESSYMPTOMER». Problemet med ordet stress er at det forteller om ytre årsak. Når leger snakker om stresshodepine, forteller de at hodepinen skyldes en ytre psykisk påkjenning. Når vi sier til pasienten at han eller hun har stress-symptomer, kommuniserer vi at symptomene har en ytre psykisk årsak, men vi sier intet om hva årsaken er.
Dette er det andre problemet: Skal vi hjelpe pasienten, må vi bidra til å oppklare hva som bør endres. Men dette forutsetter at leger lærer seg noe om hvilke arbeidsforhold som har betydning for helse. Poenget er ikke at man skal slutte å fokusere problemer og bare «tenke positivt». Poenget er at problemer kan løses hvis vi kan beskrive dem presist.
ARBEIDSINNHOLD OG -MILJØ. Leger og annet helsepersonell må derfor skaffe seg kunnskap om arbeidsinnhold og -miljø som har betydning for helse. De må lære seg hvilke eksponeringer som har positiv og negativ betydning. Alle opplever jo psykososialt arbeidsmiljø selv, og helsepersonell tror visst at «sunn fornuft» er tilstrekkelig.
Pasienter og leger blir bombardert med informasjon som bare er synsing, fra massemedia og konsulenter. Dessverre viser andres og vår forskning at mye som serveres i media, ikke holder vann i vitenskapelige undersøkelser.
NOCEBO-EFFEKTER. Iatrogene helseplager er plager som skyldes legens uttalelser, undersøkelser eller behandling, og det er god dokumentasjon om at informasjon kan bidra til helseplager. Informasjon om bivirkninger av medisiner kan eksempelvis skape bivirkninger hos pasienter som får kjemisk inaktive placebotabletter (Amancio et al, 2010). Denne nocebo-effekten forårsakes av forventninger som endrer vurderingen av sensasjoner fra kroppen, og av usikkerhet. Helsepersonell som bidrar til usikkerhet eller bekrefter årsaksforklaringer, kan bidra til å forsterke helseplager og symptomer.
Merkelapper og diagnoser som inneholder årsaker, kan gi nocebo-effekter og/eller gjøre arbeidssituasjonen vanskeligere for pasienten på lang sikt.
«UTBRENTHET». Uttrykket «utbrenthet» er et eksempel. Det ble lansert for å forklare uheldige følger av sosial- og helsearbeid, og består av tre dimensjoner: Emosjonell utmattelse (dvs trettbarhet og initiativløshet), manglende tillit til klienter (depersonalisering), og nedsatt selvaktelse i jobben.
To av dimensjonene ligner på depresjon. Utbrenthet er knyttet til jobb; det antas at jobben er årsaken til problemene. Synsere proklamerer at utbrenthet skyldes at man har brent mye for jobben, og utbrenthet har blitt en sosialt akseptabel grunn til langtids sykefravær.
Når legen gir merkelappen utbrenthet, sier han eller hun også at det kan være problematisk å fortsette i jobben. Kanskje øker dette problemene på sikt, selv om det der og da gjør pasienten fornøyd med at legen er så forståelsesfull.
BJØRNETJENESTER. De fleste pasienter skal fortsette i jobben sin. Derfor er det viktig at legens konklusjoner om jobben, som mulig årsak til plager og sykdom, er hensiktsmessig for pasienten. Man må vurdere spesifikke sider ved jobben, og ikke dele ut generelle og kanskje feilaktige konklusjoner om jobbstress.
Helsepersonell kan gjøre pasientene bjørnetjenester ved ukritisk å bekrefte pasientenes antakelser om årsaker. Vi vet nå en del om hvilke arbeidsfaktorer som har betydning for helseplager. Uten spesifikk kunnskap om pasientens arbeidsforhold bør leger være tilbakeholdende med å bekrefte forventninger som kan forverre pasientens plager.
De fleste pasienter har jobb, og helsepersonell må ha kompetanse om arbeidsfaktorer av betydning for helse, fravær og frafall fra yrkeslivet.
Referanser:
Amanzio M, Corazzini LL, Vase L, Benedetti F (2010): A systematic review of adverse events in placebo groups of anti-migraine clinical trials. Pain, 146:261-269.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/2013