Legeliv: I rapporterings-epidemiens kvelertak

Gisle Roksund, fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin
Vi kveles av registrering- og rapporteringsepidemien, men jeg tror ikke byråkratene løser dette. Politikerne synes å ha abdisert. De er avhengig av byråkratene.
Jeg har verdens beste jobb. Hver dag snakker jeg med mennesker om noe av det som betyr mest for dem. Om livet. Utfordringene. Vanskene. Plagene. Om hva den enkelte kan gjøre for å få det bedre. Hver dag har jeg en følelse av faktisk å hjelpe noen. Ikke alle. Men noen. Hver dag: Smil, latter, tårer, alvor og skjemt. Hver dag en ny historie og en ny erkjennelse.
Dette gir en følelse av ydmykhet. En beundring av hvilke belastninger noen lever med og likevel står oppreist. En fascinasjon over livets uendelige variasjon og over alle typer liv som leves. Over all flora og fauna i Vårherres hage.
SKJEBNENE. Hver dag er en safari: Hva lurer bak neste sving? Hvordan gikk det med fru Larsens magesmerter? Med Olas forsøk på å stumpe røyken? Med fru Olsens viktige prat med mannen? Med Pettersens møte med Nav? Får vi noe ut av forsøket med tolk når kvinnen fra Bosnia etter mange år kanskje tør å snakke om hva som faktisk skjedde under krigen, og som var så vondt at det har preget hennes liv hver dag etterpå?
Livets uendelighet av skjebner er og blir fascinerende.
BEKYMRINGENE. En leges oppgave er å diagnostisere og behandle sykdom. Det er viktig å være sensitiv for symptomer og tegn på alvorlig sykdom, å utrede på mistanke - og være var for pasientenes bekymringer og årsakene til at de kommer.
I dagens tabloide medieverden skal det godt gjøres ikke å bli bekymret for nær sagt det meste. Forsidene er invaderende. Alt kan være farlig. Det gjør noe med folk. Mange blir gående i en slags konstant beredskapsmodus. Andre lukker øynene i kuleregnet og risikerer kanskje ikke å bry seg om det som virkelig kan være viktige signaler.
I starten av min karriere var jeg mest bekymret for ikke å finne det som var viktig å finne. Livet som fastlege i mange år har lært meg at det neppe er den største faren for feil. En erfaren lege utvikler nok en magefølelse og innarbeider rutiner for å fange opp det som er viktig.
OVERBEHANDLINGEN. Faren for overdiagnostikk og overbehandling er langt større. Den vestlige medisinske verdenen har i lang tid utvidet sitt interesseområde med flere diagnoser og lavere terskel for å få dem.
Screeningprogram gjør at kreft ofte oppdages for tidlig, slik at mange svulster som egentlig ville ha gått tilbake av seg selv, i stedet behandles med «full pakke». Dermed påføres folk mer skade enn gavn. Man snakker om en ny type kreft; pseudokreft.
Professor Gilbert Welch beskriver i boka «Overdiagnosis», betydelig overdiagnostikk og overbehandling ev en rekke kreftsykdommer i bryst, prostata, nyrer, tyroidea, tykktarm og føflekker. Den nye versjonen av diagnoseverket DSM vil gi nye falske epidemier av psykiatriske lidelser.
MANGFOLDET. Normaliteten lider. Miljøbevegelsen arbeider systematisk for å beholde mangfoldet i naturen som en selvfølgelig del av og en forutsetning for livet. For mennesket gjør den vestlige medisinske vitenskapen det den kan for å ødelegge mangfoldet.
Vi trenger en miljøbevegelse for å bevare mangfoldet i den menneskelige natur.
Allmennlegene bør vise vei i dette arbeidet.
BYRÅKRATIET. Jeg forsøker ikke å la det raskt voksende helsebyråkratiet ødelegge hverdagen min. Fra mitt kliniske ståsted fortoner byråkratiet seg som en malignt voksende kreftsvulst, og jeg kan ofte bli forbannet på tåpelige forslag. Det oser av mistillit til fagfolkene, og man har en overdreven tro på retningslinjer og «top down»-styring.
Allmennlegene klarte å ri av den verste stormen ved å hindre en forskrift som ville ha rasert hele fastlegeordningen. Men for hvor lenge? Vi ser en meningsløs registrering og rapportering i alle samfunnssektorer. Også innen håndverksektoren er det nå så mange krav til rapportering at de knapt får tid til å gjøre jobben.
HÅPET. Vi kveles av registrerings- og rapporteringsepidemien. Men jeg tror ikke byråkratene selv kan eller vil løse dette. De lever av det. Politikerne synes å ha abdisert, de er avhengig av byråkratene. Og så lenge vi har oljepenger, tror vi at vi har råd.
Men vi ser økende uro og protester fra fagfolk i mange sektorer. Kanskje vil dette vokse til en stor nok protestbevegelse slik at politikerne til slutt vil forstå og søke nye løsninger.
Skottland har staket ut en annen kurs med spesialisthelsetjenesten og redusert antall resultatmål fra 100 til 12. Målet er seks.
Det er von i hengende snøre.
Legeliv, Dagens Medisin 12/2013