Utsikt fra et glasshus

Hilde Frøyland, klinisk farmasøyt, kommunikasjons- og strategirådgiver ved Diakonhjemmet Sykehusapotek

PROFESSOR i samfunnsmedisin, Siri Forsmo, har gått offentlig ut i ulike medier og angrepet tilbudene om ulike helsetester for kunder og legemiddelbrukere som gis av enkelte apotek. Dette kan dreie seg om blodtrykks- og kolesterolmåling, føflekkskanning eller test for diabetes.
Forsmo beskriver apotekene med farmasøytene i spissen som noen som går «på jakt etter flere som kan få en diagnose og forhåpentligvis en resept». – Alt dette for å tjene penger, hevder hun. 

Jeg vil først påpeke at vi ved Diakonhjemmet Sykehusapotek er enige i Forsmos beskrivelse av farmasøyter som viktige samfunnsaktører innen helsevesenet. Vi stiller likevel spørsmålet om hvorvidt hun, som lege, sitter i glasshus i forhold til sykeliggjøring av pasienter – i den hensikt å tjene penger. Vi har behov for å nyansere noen av temaene og problemstillingene hun tar opp.

BUKKEN OG SEKKEN. Forsmo peker på at det lenge har vært tradisjon for at den som stiller en diagnose og forskriver medisiner, ikke samtidig skal selge dem. Leger har derfor med rette ikke anledning til å drive apotek. Det ville være det samme som å sette bukken til å passe havresekken. Med samme begrunnelse bør ikke farmasøyter drive med diagnostikk ut ifra bruk av tester på apotek, mener hun.

Så langt er vi enige. Det ser imidlertid ut til at hun i neste omgang nærmest avlyser sitt eget argument fordi, som hun skriver i en kronikk i Aftenposten: «Man kan innvende at apotekenes diagnostiske praksis ikke er så farlig ettersom farmasøytene ikke kan forskrive legemidler».

Vi på Diakonhjemmet Sykehusapotek er enige i at farmasøyter ikke bør ha diagnostiseringsrett, samtidig som det allerede langt på vei er noe av det som skjer når farmasøyten eksempelvis tar stilling til om legemiddelbrukeren trenger allergimedisin eller en nesespray mot forkjølelsessymptomer for sin tette nese, eller når farmasøyten finner ut hva slags reseptfritt legemiddel legemiddelbrukeren kan få råd om å forsøke for sine symptomer; enten det gjelder smertestillende eller syrenøytraliserende legemidler.

SYKELIGGJØRING. Det er likevel på ett punkt vi virkelig skvetter når vi leser Forsmos kronikk. Hun kritiserer at farmasøyter driver med «diagnostiske undersøkelser og tester på symptomfrie mennesker». Er det ikke nettopp dette enkelte leger kritiseres for; å konstruere nye sykdommer, skape nye kategorier som folk presses inn i? Kategorier som sjelden passer nøyaktig den enkeltes symptomer fordi de enten er trange eller for vide eller på siden og som for enkelte kan oppleves stigmatiserende? Det siste tilskuddet på diagnoselisten er den svært omdiskuterte «sorg» som diagnose-kategori.

Videre er Forsmo bekymret for at farmasøytenes apotektester skal føre til overdiagnostisering, overbehandling og sykeliggjøring. Hva med legers overbehandling av eksempelvis eldre menneskers søvn- og uroutfordringer på sykehjem? Hva med nye sykdommer og nye diagnoser på menneskers naturlige liv som stadig legges til diagnoselisten?

Det er på dette området vi undrer på om Forsmo selv sitter i glasshus mens hun kaster stein.

PULVERISERT. For ordens skyld er det også på sin plass å minne Forsmo om at farmasøyter på apotek mottar resepter fra andre enn leger. Både tannleger og veterinærer har lenge hatt forskrivingsrett. I den senere tid har også jordmødre, helsesøstre og optikere fått forskrivingsrett innen sine spesialområder. Selv psykologer, som vanligvis har andre perspektiver enn det diagnostiske, må trå til med diagnoser når de skal sykmelde en klient.

Legers forskrivings- og diagnostiseringshegemoni er altså allerede pulverisert. Det er kanskje derfor frykten for farmasøyters forskrivings- og rekvireringsrett er ekstra påtrengende for Forsmo?

SAMFUNNSANSVARET. Forsmo fremholder at farmasøyter har et stort samfunnsansvar. Hun viser til «Folkehelsemeldingen» som eksempel på hvor avgjørende farmasøyters kompetanse er for å unngå feilbruk av legemidler.

Farmasøytene ved Diakonhjemmet Sykehusapotek har i over 20 år jobbet tverrfaglig, blant annet i godt og nært samarbeid med sykehusets leger, på sykehusets sengeposter for å avdekke, løse og forebygge legemiddelrelaterte problemer. Og ja, tro oss Forsmo, vi foreslår oftere at medisiner skal tas bort enn at medisiner legges til en pasients legemiddelliste. Som kliniske farmasøyter er vi mer opptatt av den enkelte pasients effekter, interaksjoner og bivirkninger av legemidler, enn vi er av penger. Vi trenger imidlertid alle penger for å leve – også leger. Det er lett å tenke seg at det nettopp er derfor enkelte leger ivrer etter å konstruere nye diagnoser. Vi velger å tro at det ikke er slik.

Med den senere tids sykehus- og helsedebatt viser leger at fokuset er «pasienten i sentrum» idet kritikken retter seg mot New Public Management (NPM) som styringsideologi i helsevesenet. Vi velger å tro på at både leger og farmasøyter er genuint opptatt av pasientens liv og helse. Det er i alle fall dette verdisynet vi jobber for. Mennesket har en verdi i seg selv. Penger har ikke verdi i seg selv.

HVEM SKAL TRØSTE? Forsmo stiller spørsmålet «hvem skal trøste» når diagnoser rammer? Mange undersøkelser viser at nettopp klinisk kommunikasjon er områder leger og farmasøyter kan, og bør bli, bedre på. Trøst skal ikke kommersialiseres, det skal være gratis og tilgjengelig for alle som trenger det.

Vi vil invitere legene til at vi sammen kan forbedre ferdighetene våre innen klinisk kommunikasjon – slik at pasienter og legemiddelbrukere føler seg ivaretatt, sett, styrket og behandlet som subjekter, ikke som objekter for helsepersonells og legemiddelindustriens griskhet.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 12/2013