Uten foretak - ingen butikk

Det henger ikke på greip når Jonas Gahr Støre påstår at han er imot å leke butikk med helsevesenet, men vil bevare helseforetakene.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Johan Nygaard, skribent og forfatter. Utga i 2007 boka «Smertegrensen. Om paradigmer, språk og makt i politikken og vitenskapens verden»
I KLASSEKAMPEN den 4. mai skriver helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre en lang artikkel om den norske sykehusmodellen. Det er sjelden å lese en politisk tekst hvor forfatteren henviser så mange ganger til seg selv. Men Støre nevner ikke at han i 1993 var medansvarlig for det misvisende informasjonsgrunnlaget for Stortingets tilslutning til EØS avtalen, og at han i 2001 var en av strategene bak foretaksreformen som nettopp tilpasser det norske helsevesenet til markedsorienteringen og privatiseringspresset i EØS-prosessen.
I 2002-03 arbeidet Støre som styreleder i ECON analyse, som tjente gode penger på tilpassingen av infrastrukturene og velferdsstaten til EUs indre marked. Derfor er det ikke troverdig når Støre påstår at han ikke har noen politiske lojaliteter eller personlig prestisje tilknyttet foretaksmodellen.
DE TRE ENDRINGENE. Når helseministeren bekjenner at han personlig synes det er uklart hva som er forskjellen på forvaltning og forretning i praksis, blir det pinlig.
Omdannelsen fra sykehus til helseforetak innebar tre avgjørende endringer i måten det offentlige helsevesenet i Norge ble organisert, finansiert og styrt på. Den første var at staten overtok eierskapet til sykehusene fra fylkene. Dette er den mest omtalte, men minst viktige, endringen. En langt viktigere endring var at budsjettstyringen og kontantregnskapet ble byttet ut med forretningsregnskap.
Istedenfor å ha regnskapssystemer med informasjon om hvordan offentlige bevilgninger ble brukt, innebar overgangen til forretningsregnskaper at informasjon om markedsverdier og lønnsomhet ble prioriteringsredskaper i styringen av det offentlige helsevesenet.
Det tredje elementet ved omorganiseringen til helseforetak var at folkevalgte styrer ble byttet ut med konsernstyrer.
DILEMMAENE. Spørsmålet er hvordan prioriteringsdilemmaene i helsesektoren skal løses, hvordan de skal finansieres, hvilke prinsipper som skal avgjøre prioriteringene - og hvem som skal bestemme.
I en foretaksmodell blir disse prioriteringene foretatt og finansiert ut fra andre prinsipper, og av andre folk enn da sykehusene var forvaltning. Organiseringen av sykehus i helseforetak innebærer at forretningsprinsipper og økonomiske insitamenter i et kvasimarked blir styrende i prioriteringsavveiinger i det offentlige helsevesenet. Derfor henger det ikke på greip når Støre påstår at han er mot å leke butikk med helsevesenet, men vil bevare helseforetakene.
FRA POLITIKK TIL BUTIKK. Foretaksreformen er en helhetlig reform, som innebærer at helse gikk fra å være politikk til å bli butikk. Uten foretak - ingen butikk. Fristillingen av helseforetakene, intern konkurranse og lønnsomhetsstyring fungerer som klargjøring for ekstern konkurranse fra kommersielle aktører.
Støre har vært en sentral strateg når stoltenbergianerne på denne måten systematisk har lagt til rette for høyrepolitikk. Det er merkverdig at Støre ikke vedkjenner seg dette, når han ellers i andre sammenhenger frimodig bekjenner sine emosjonelle bindinger til Brussel.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2013

Powered by Labrador CMS