Reservasjonsrett - er konklusjonen viktigst?

Hva Legeforeningens landsmøte vedtar angående reservasjonsretten til leger, kommer til å stå som en viktig prinsippsak om hvordan leger skal påvirke sin egen yrkesutfoldelse.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Kristian Hamandsen, medisinstudent på femte året ved Semmelweis-universitetet, Budapest
ETTER TIDLIGERE å ha begrenset reservasjonsrett i Norge, fratok HODs rundskriv I-4/2011 fastlegers mulighet til å reservere seg fra svangerskapsavbrudd og assistert befruktning. Saken blir et hett diskusjonstema på Legeforeningens landsmøte 4.-6. juni. Før man tar sikte på en avgjørelse, derimot, bør man finner ut av hvem skal man høre på.
Reservasjonsretten begir seg ut på at leger, basert på en sterk personlig overbevisning, skal ha rett til å reservere seg mot visse behandlingsalternativer og/eller medisinske eller kirurgiske metoder. Eksempler er abort, p-piller og assistert befruktning for lesbiske. Legene som gjerne omfavnes av diskusjonen, er fastleger og gynekologer.
FØLELSER VERSUS EMPIRI. Diskusjonen er vanskelig, kanskje fordi argumentene er mer i retningen av personlig tro, følelser og meninger. Empiri og disse andre vitenskapelige verktøyene leger ofte har, passer ikke like bra her. Er det derfor det er så vanskelig å komme frem til enighet?
Personlig er jeg imot en leges rett til å reservere seg imot behandlinger som juridisk er ansett som er lovlige. Mine grunner kan da være så mangt, på lik linje som motparten har sine. Konkret hva de ulike sidene argumenterer med, mener jeg kanskje ikke er det viktigste. Før man i det hele tatt kommer så langt, burde man diskutere hvem som i utgangspunktet er best egnet til å avgjøre problemstillingen.
Videre bør man reflektere over hvilke typer argumenter som skal veie tyngst i en såpass viktig prinsippsak.
HABILITET. Det finnes mange argumenter, unntakssituasjoner og syn når det kommer til reservasjonsrett - og mange gode eksempler som går begge veier, så jeg skal ikke forsøke å komme med en oppsummering om hvilken retning kompasset peker.
Først vil jeg stille spørsmålet om vi som yrkesgruppe i det hele tatt er habile nok til å diskutere saken - at leger skal finne ut av våre egne rettigheter og reservasjoner, sånn oss imellom. Friheter til å behandle, friheter til å la være. Er dette en avveiing vi kan ta? Satt litt på spissen blir det til sammenligning nesten som om innsatte selv skal omdefinere friheter og restriksjoner i fengselet.
Jeg mener på ingen måte mener at legene skal stå helt utenfor. Det faglige innspillet kan ikke erstattes av mange andre yrkesgrupper. Likevel lurer jeg på om Legeforeningen bør være hoveddebattanten på denne arenaen. Hvem skulle det så ha vært? Mange lærde er sterkt engasjert i teamet, kanskje de vet.
NOK MED OVERBEVISNING? Sett at vi som leger er habile, hvilke type argumenter bør man legge mest vekt på? Et sentralt argument i debatten om reservasjonsrett er den sterke, personlige overbevisningen. Det blir også brukt som begrunnelser fra myndighetenes side.
Uavhengig av sakens kjerne mener jeg denne type argumenter, det rent personlige og subjektive, er urovekkende. For hvem kan bestemme at religiøs overbevisning er sterkere enn politisk overbevisning? Eller overbevisning av annen art, men som står vel så sterkt hos den individuelle lege?
At man ikke ønsker å utføre for eksempel abort fordi man er personlig religiøs, er i dag ansett som en legitim begrunnelse. Debatten går ut på hvorvidt man skal ha lov til å handle etter dette ønsket. Hva hvis en lege ønsker retten til å avvise pasienter fra visse etniske eller politiske grupper? Eller hva hvis en kollega nekter å behandle fedmepasienter fordi han/hun mener med «alvorlig personlig overbevisning» at sykdommen er selvpåført?
LIKE VIKTIG SOM KONKLUSJONEN? Dette høres for mange usannsynlig ut i dagens medisinske miljø, men holdninger kan forandre seg med tiden. Hvis tradisjonen tilsier at graden av overbevisning er utslagsgivende, kan man ende opp med en utvidelse av reservasjonsretten man ikke helt ser for seg i dag.
Som Jan Emil Kristoffersen skriver i Dagens Medisin (10/2013): «Hvordan reservasjonsspørsmålet nå løses, legger viktige føringer for legerollen» (2).
Hva Legeforeningens landsmøte vedtar angående reservasjonsretten til leger, kommer til å stå som en viktig prinsippsak om hvordan leger skal påvirke sin egen yrkesutfoldelse. Hvordan man kommer frem til vedtaket, tror jeg kan være like viktig som selve konklusjonen, og jeg håper delegatene på landsmøtet tar dette i betraktning.
1) http://www.regjeringen.no/nb/dep/kud/dok/nouer/2013/nou-2013-1/21/3.html?id=711450
2) http://www.dagensmedisin.no/debatt/fastleger-ma-kunne-ha-reservasjonsadgang-/
Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS