«Lettere psykiske lidelser»

Dag Coucheron, psykiater
BETEGNELSEN «lettere psykiske lidelser» brukes vanligvis om angsttilstander som ikke har psykotisk karakter, mildere depressive tilstander samt beskjedne adferdsforstyrrelser. I det store og hele dreier det seg om ikke-psykotiske tilstander.
At tilstandene betegnes som «lettere», er ofte misvisende. En akutt psykose kan gå over i løpet av timer eller dager. En angsttilstand kan martre et menneske, gjøre hverdagen til et sant helvete og faktisk ødelegge et helt liv.
UNDERVURDERINGEN. Individets selvhelende kraft har ofte blitt undervurdert. Man har brukt formuleringer som at «lidelsen har brent ut». Det vil si at man ikke har forklart noe som helst, men gått ut ifra at sykdommen kan sammenlignes med et bål som slokner - eller en infeksjon som immunapparatet har klart å kvele.
De ikke-psykotiske lidelser ble tidligere behandlet med såkalte «lettere» ataraxica, det vil si benzodiazepiner som Valium eller Sobril. På grunn av tidligere tiders rapporter om til dels betydelig misbruk av disse preparatene, har legene feilaktig fått den oppfatning at de ikke skal brukes mot angst, som er hovedindikasjonen, jamfør Felleskatalogen.
TOMHETEN. I en travel hverdag, der fastlegene var ment å kjenne sine pasienter inngående, men ofte ikke gjør det, har man derfor valgt å behandle slike «lettere» psykiske lidelser i første omgang med såkalte antidepressiva, idet pasientens egenrapportering naturlig nok viser at tegn til bekymring, engstelse og nedstemthet.
Den viktigste effekten av antidepressiva, er at de sløver de fleste følelser, selvsagt også de triste, melankolske, sorgtunge eller fortvilede. En «bivirkning» det advares mot, er tap av libido - en ikke ukjent følelse. Det er ikke en bivirkning det er snakk om, men en virkning. Pasienter opplever påfallende ofte at de kjenner seg «følelsesmessig flate», hvilket indikerer at disse medikamentene generelt demper følelsene.
Reklamen hevder også at antidepressiva virker mot angst. Ja, og dette stemmer godt med den kliniske observasjonen. Angst er også en følelse, som naturlig nok også blir dempet av antidepressiva. Ofte blir pasienter gående på disse medikamentene i årevis. Plagene returnerer som oftest når tablettene seponeres. Likevel foretrekker mange faktisk det, fordi det oppleves så usigelig tomt «ikke å føle».
SLØVHETEN. Hva gjør så en travel allmennlege som har ti minutter til rådighet for hver pasient? Han mener å vite at benzodiazepiner er farlige stoffer. Derfor har han ikke annet å tilby pasienten enn bytte av antidepressivum ettersom det å spørre pasienten om hva vedkommende er lei seg for, krever noe legen ikke har, nemlig tid. Etter å ha testet ut 5-6 ulike stoffer i denne kategorien uten at ønsket effekt oppnås, bytter gjerne legen til et såkalt nevroleptikum.
Disse legemidlene er ment å virke spesifikt mot psykoser. Ikke sjelden dempes de psykotiske symptomene, noe som kan være hensiktsmessig overfor svære vrangforestillinger. Hos den ikke-psykotiske blir effekten en stadig økende sløvhet.
Pasientens sløvhet kan mistolkes som et tegn på psykose, interesseløs, fraværende og passiv som han/hun da blir. I en del tilfeller blir faktisk pasienten innlagt i et psykiatrisk sykehus under diagnosen «schizofreni». Etter en tid fjernes spørsmålstegnet, pasienten blir rubrisert som kronisk syk og sykdommen krever livslang medisinering, får han/hun og fastlegen vite.
LØSNINGEN. Hvordan stoppe alt dette?
- Befolkningen må slutte å tro at medisiner mot nervøse lidelser er et «must».
- Legen må gi seg tid til å lytte til pasienter som klager over angst, ikke som nå - å foreslå tabletter som det første tiltak man griper til.
- Det må gis adgang for fastlegen til å bruke en særskilt takst for nødvendig undersøkelse og behandling av nervøse lidelser - minst én times samtale.
- Leger og psykologer må ikke ensidig sette sin lit til diagnoser som ofte bygger på spørreskjemaer. De gir ofte bare begrenset kunnskap om pasienten, men en liksomsikkerhet: Man tror man vet mer enn man gjør. Den inngående samtalen må komme til heder og verdighet.
MEDMENNESKET. Legens personlige egenskaper, som varme, interesse, medfølelse og medinnlevelse, ikke minst bruken av nok tid, er kanskje det viktigste i pasient/lege-forholdet.
- «Den gode samtalen» må tillegges avgjørende vekt i forholdet pasient/lege. Dette gjelder ikke bare psykiske problemer, men er noe enhver lege må få lov til å vektlegge i større grad: Være personlig, men ikke privat. Leger er ikke tilfredse med at de reduseres til diagnosemaskiner eller pilledistributører. Pasienten vil møte et medmenneske, ikke en robot. Legen vil møte pasienten, lære ham å kjenne, føle ansvar og glede når de begge lykkes - og bli tilsvarende trist når noe går galt.
Mennesket er ingen maskin. Legen er ingen maskinmester. Legen fabrikkerer ingen ting. Legen hjelper, lindrer, trøster - og i heldigste fall helbreder.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 09/2013