Legeliv: Enkelt, men vanskelig

Guttorm Brattebø, leder for prehospital akuttmedisin i Helse Bergen
Kloke hoder har sagt at om noe er sikkert, så er det at ingenting er sikkert - og at vi hele tiden må være forberedt på endring. Det er selvsagt at ting forandrer seg i samfunnet, og at vi må følge med. På den annen side kan man jo føle oppgitthet over alle endringene vi skal gjennomføre, og at vi omtrent ikke er ferdige med en slik prosess før en ny er på gang.
Dette skyldes kanskje at vi jo i egentlig ikke liker endring som ofte skaper usikkerhet, at vi er litt «late» - og ikke vil endre oss uten en viss motstand. Dersom jobben blir enklere, ved at vi oppnår økonomiske, eller andre fordeler, kan forandring være lettere.
ENDRINGSFERD. Grunnleggende i forbedring er at man må endre på noe for å oppnå et annet resultat, men at det ikke nødvendigvis er slik at enhver endring gir forbedring.
Her er vi kanskje ved et kjernepunkt: Vi er ikke flinke til å måle at den ønskede forbedringen virkelig oppnås. Måler vi før og etter endringen og viser resultatene for dem det angår, er det lettere å få folk med på «endringsferden».
Klarer vi å formidle hvorfor noe skal gjøres annerledes, og på den måten får forståelse blant dem som skal «endres», vil sjansene for å lykkes også være større. Det er jo heller ikke slik at man må være dårlig for å bli bedre.
ILDSJELER. Det er fascinerende hvordan tilsynelatende små og ubetydelige endringer noen ganger kan ha stor effekt, mens svære prosjekter oppnår mindre resultater.
I prosjektet Bedre & systematisk traumebehandling (BEST) undersøkte vi for noen år tilbake hva det var som avgjorde om et sykehus fortsatte å benytte tverrfaglig simulering for å øve sine akutt-team. Den viktigste faktoren var at det fantes noen «ildsjeler» som virkelig brant for saken. Disse måtte ikke være alene og ha lederstøtte. Vanskelig økonomi syntes ikke å være et stort hinder overraskende nok - fordi det fantes smarte måter å løse det på. Og så måtte man være utholdende.
KONTRASTER. Sykehuset vårt har engasjert seg i et samarbeid med det største sykehuset på Zanzibar, Mnazi Mmoja Hospital (MMH), som jeg har hatt anledning til å besøke flere ganger. For en som stort sett kjenner norske sykehus, fortoner MMH seg som et overfylt og kaotisk sted, med en åpenbar og akutt mangel på nesten alt.
Kontrastene til våre norske forhold er nesten ikke til å forstå. Mangelen på kompetente fagfolk er bare én av de mange utfordringene våre afrikanske kolleger og pasienter strir med: Til tross for mange år med velment bistand kan situasjonen fortone seg nedslående.
ANSVAR. Noen ganger ser man også sørgelige resultater av manglende ansvarsfølelse blant helsepersonell. Så finnes det samtidig svært pliktoppfyllende og dyktige kolleger som, trass i den nesten uendelige mangelen på ressurser, står på og gjør en utmerket innsats. Selv om vi ikke kjenner de mange bakenforliggende forhold, er det nærliggende å tenke på hva disse kunne ha fått til av forbedringer under andre forutsetninger.
Når vi i Norge ikke lykkes i forbedringsprosesser, selv med en overflod av ressurser, er det kanskje ikke så underlig at man sliter under fattigdom. Det såkalte kelnersyndromet; «dette er ikke mitt bord», er jo ikke ukjent hos oss heller.
NETTVERK. Det er også et kjent fenomen her hjemme at det finnes dyktige fagfolk som strever med å finne andre de kunne ha samarbeidet med for å få til en forbedring. Det er sterke holdepunkter for at mer eller mindre uformelle nettverk av personer, som hver på sin måte kan bidra for å finne nye løsninger på problemer, er bedre enn å satse på eksperter. Dette innebærer at endrings- og forbedringsprosesser har mye til felles - uansett hvilke omgivelser de skal foregå i.
Utfordringen blir dermed å skape disse nettverkene mellom personer som ellers er stengt inne i sine ulike «siloer» eller avdelinger.
SMART. Kan man klare å skape kontakt mellom folk som vil være med på forbedring, kan de hjelpe hverandre med å finne på de lure og effektive løsningene. Det er nært pasientene at manglene i det eksisterende systemet er mest åpenbare, men det er også her de befinner seg - folkene som kjenner til hvordan systemene fungerer og svikter.
Dermed er det kanskje unødvendig å gå runden via en kostbar konsulentbransje for å finne det som synes å være de beste løsningene. Dernest er det bare å teste dem ut, måle effekten - og enten fortsette endringen eller å justere tiltaket og prøve på nytt.
Så enkelt. Og så vanskelig...
Legeliv, Dagens Medisin 09/2013