Nektet å la seg overkjøre av sykehuset

TRONDHEIM: Tove Røsstad har nylig publisert en artikkel i BMC Health Service Research, som viser kulturkollisjonen mellom sykehus og primærhelsetjenesten i Helse Midt-Norge.
Partene skulle bli enige om et felles pasientforløp. Målet var å gjøre overgangen mellom sykehus og hjemkomst tryggere og lettere for pasientene, og forbedre oppfølgingen i kommunen.
- Jeg jobber som overlege i Trondheim kommune og var forberedt på at det ville bli noen utfordringer. Men at det skulle bli så vanskelig hadde jeg ikke trodd, sier Røsstad.
Uenige om problemene
Pasientene i prosjektet hadde diagnosene kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), hjertesvikt og slag, og de hadde behov for hjemmesykepleie. Ansatte i primærhelsetjenesten og på sykehusene var helt uenige om hva som var hovedproblemet i overgangen mellom sykehus og hjem.
- Sykehusansatte mente at pasientens lidelse ikke ble fulgt godt nok opp av hjemmesykepleien og fastlegen, og at dette førte til unødvendige innleggelser. Hjemmesykepleien mente at de ikke fikk nok informasjon om pasienten og at kommunikasjonen var for dårlig - både fra sykehus og fastlege, forteller Røsstad.
Problemene startet for fullt da partene skulle sammen om å lage et godt pasientforløp. - De sykehusansatte mente den enkelte pasients hovedlidelse måtte avgjøre hvordan denne skulle følges opp. Mens hjemmesykepleien ønsket informasjon om funksjon, psykisk tilstand, hvilke andre lidelser pasienten hadde - og sosial situasjon. Dette klarte ikke partene å enes om, sier Røsstad.
Firte ikke på kravene
Til slutt måtte prosjektledelsen gripe inn. - Det holdt på å gå helt i stå. Siden pasienten skulle følges opp i kommunehelsetjenesten, måtte deres krav og ønsker veie tyngst. I annen forskning har man sett at det vanligvis er sykehusene som får gjennomslag for sine krav i lignende situasjoner, men her firte ikke hjemmesykepleien på kravene.
Røsstad har inntrykk av at partene aldri ble helt enige. - De sykehusansatte fortsatte å være bekymret for oppfølgingen av sykdommen, og noen syntes nok de kommuneansatte var utidige, sier hun.
- Hadde de grunn til sin bekymring?
- Kanskje hadde man i utgangspunktet for lite fokus på den enkelte lidelsen i hjemmesykepleien. Men det nye pasientforløpet ivaretar også det faglige aspektet, fastslår hun.
Kommunikasjon og sjekklister
Det nye pasientforløpet skal sikre kommunikasjonen mellom sykehus og hjemmetjeneste. Det er utarbeidet faste tidspunkt for kontakt mellom partene, for kartlegging av pasientens tilstand av hjemmesykepleien, og for fastlegekontroll.
Underveis brukes sjekklister for å sikre at alle opplysninger blir med.
- Antallet reinnleggelser vil være noe av det vi måler. Her er tallene ennå ikke klare, sier Røsstad.
«Overkjørt av sykehusene»
- Hva kan motsetningene mellom kommune og sykehus bety for samhandlingsreformen?
- Samhandlingsreformen forutsetter at kommunehelsetjenesten og sykehusene er likeverdige parter. Erfaringen fra mange kommuner er at de føler seg overkjørt av sykehusene. Dersom sykehusene skal bestemme hvordan jobben skal gjøres i kommunene, uten å ta hensyn til forskjellene, vil ikke endringene bli levedyktige. Kommunene vil falle tilbake til sin gamle arbeidsform ganske raskt.
Sykehusperspektivet
Røsstad mener pasientforløpsprosjektene er for opptatt av sykehusperspektivet.
- Det er fort gjort, for det er i sykehusene forskningen i all hovedsak skjer, og det er her det allerede finnes pasientforløp. Men selv om de passer godt på sykehus, passer de sjelden i primærhelsetjenesten og kommunen. Min erfaring som lege for eldre pasienter sier at det ikke nødvendigvis er mest mulig optimal behandling av hver enkelt sykdom som er viktigst, men best mulig livskvalitet og evne til å mestre sin hverdag, sier Røsstad.

- Store kulturforskjeller mellom sykehus og primærhelsetjeneste
Samhandlingsdirektør Svanhild Jenssen i Helse Midt-Norge bekrefter at kulturforskjellene er store mellom sykehus og primærhelsetjeneste. - Det tar tid å få kulturer som ikke har snakket sammen, til å samarbeide, sier hun.
I Helse Midt-Norge, som i de andre regionale helseforetakene (RHF-ene), skaper samhandlingsreformen et økende behov for samarbeid mellom nivåene i helsetjenesten.
- Vi får stadig mer kunnskap om hvor store kulturforskjellene er, sier Svanhild Jenssen.
Mer enn diagnose
Samhandlingsdirektøren i Helse Midt-Norge påpeker at spesialisthelsetjenesten er bygd opp omkring diagnoser, men at de blir stadig mer opptatt av hva som skal skje med pasienten etter sykehusoppholdet.
- De sykehusansatte ser etter hvert at det er mer enn diagnose som er viktig for hjemmetjenesten. Først snakker partene forbi hverandre, slik de gjorde i prosjektet Røsstad viser til. Men så vil lyset gå opp for dem, mener Jenssen.
Forum for læring
Denne forståelsen for hverandres kultur er svært viktig for at samhandlingsreformen skal lykkes, mener hun. - Vi har nå laget samarbeidsavtaler og utvalg for kommune- og sykehusansatte innen mange områder. Her kan de lære av hverandre, og samarbeide som likeverdige parter om pasientforløp, sier hun.
Hun tror også disse foraene kan være med på å ta livet av en del myter. - Tidligere har disse kulturene hatt lite kontakt. De har nok laget en del hypoteser om hvordan ting gjøres hos den andre parten. Nå vil de kunne diskutere problemene direkte med hverandre, sier hun.
Dagens Medisin 09/2013