De sykeste risikerer å vente lengst

Foretaksreformen hadde ingen positiv effekt på ventetidene for de sykeste pasientene, viser en ny rapport om ventetider i Norge.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Behandling og ventetid

- Ventetiden måles fra sykehuset mottar henvisning til den dagen behandlingen starter.- Gjennomsnittlig ventetid økte fra 72 til 77 dager fra 2007 til 2011.- Siden september 2004 har pasienter som er henvist til spesialisthelsetjenesten, hatt rett til, innen 30 dager, å få vurdert om deres medisinske tilstand gir rett til behandling.- Regjeringen forslo nylig at tidsfristen senkes til ti dager.Kilder:Waiting Time Policies in the Health Sector - What Works OECD 2013, regjeringen.no, Ventelisterapport 3.tertial 2012 - Norsk Pasientregister (NPR)Høyres forslag om fritt behandlingsvalg

- Høyres forslag om fritt behandlingsvalg kan forsterke denne effekten, mener professor Jan Erik Askildsen.
Foretaksreformen i 2002, som blant annet ble gjennomført fordi en ikke hadde nådd målene om likeverdige helsetjenester, har ikke hatt noen positiv effekt for pasientene med de alvorligste sykdommene - den gruppen som har høyest prioritet i behandlingskøen. Det er også disse pasientene, de sykeste, som har størst sannsynlighet for å vente lengre enn det som er medisinsk akseptabelt, både før og etter reformen.
Dette kommer frem i en fersk OECD-rapport om ventetider i helsesektoren. Rapporten er skrevet av blant andre Jan Erik Askildsen, professor i samfunnsøkonomi og forskningsdirektør ved Uni Rokkansenteret.
Alvorlighetsprinsippet
Det ser ut til at pasientene med de minst alvorlige sykdommene, som har lavest prioritet blant dem med rett til nødvendig helsehjelp - er dem som har hatt størst fordel av reduksjonen i ventetid. Videre er det i denne gruppen en ser effekter av endrede markeds- og betalingsbetingelser.
Også ordningen med individuell behandlingsfrist ser ut til å ha hatt begrenset effekt, heter det i rapporten.
- Foretaksreformen har ikke hatt stor effekt på ventetidene. Høy prioritet er drevet av alvorlighetsprinsippet. Dersom man innfører en reform, bør en ønske å hjelpe pasientene med de alvorligste sykdommene. Vi fant at reformen hadde liten effekt for denne gruppen; de mest prioriterte pasientene. Sannsynligheten for å vente lengre enn det som anses som medisinsk akseptabelt, er størst for de alvorligst syke, og veldig lav for dem med mindre alvorlige sykdommer, sier Jan Erik Askildsen.
Fordelaktig for de minst syke
Ifølge Askildsen er Høyres forslag et eksempel på en reform som kan få akkurat denne effekten. Høyre ønsker blant annet at alle som har rett til behandling eller spesialistundersøkelse, skal få dette på det offentliges regning, også hos private dersom det går raskere.
Forslaget vil imidlertid ikke gagne dem som trenger behandling raskest, ifølge Askildsen: - Dersom private aktører får tilgang til stykkprisfinansiering på lik linje med offentlige foretak, er det grunn til å tro at pasientene med mindre alvorlige sykdommer, dem med lavest prioritet i køen, vil vinne på dette, sier han.
Nærmer oss amerikanske tilstander
- Dessuten vil det neppe redusere fastlegers tilbøyelighet til henvisning av pasienter til spesialistbehandling, slik at etterspørselen etter spesialisthelsetjenester kan øke fra pasienter der det er usikkert om slik behandling er nødvendig.
- Jo mer man rettighetsbaserer, desto større mulighet har man for å følge opp etterpå: Det blir flere individuelle avgjørelser som kan etterprøves. Det blir heller ikke færre skjemaer for medisinerne å fylle ut når pasientene får flere rettigheter. Vi beveger oss mot amerikanske tilstander - og må sørge for ikke å bli saksøkt. Samtidig er det politikerne som er hardest på rettighetstenkingen.
«Rettigheter ikke gratis»
- Dette er veldig bra for pasientene, men samtidig er det nok slik at man ikke tar inn over seg kostnadene. Det er ikke gratis å gi flere rettigheter, sier han.
Private sykehus har omtrent ti prosent av sykehussengene i Norge. I 2010 var det totalt 16.117 senger i Norge. Av dem var 1601 senger i de private sykehusene.
Ifølge Norsk Pasientregister (NPR) var det ved utgangen av 2012 i overkant av 279.000 pasienter i den norske behandlingskøen. - Køen er rimelig konstant, viser Askildsen til.
Køens alvorlighetsgrad
- Jeg oppfatter det slik at medisinerne pleier å gi uttrykk for at en kø ikke bare er en kø. Mange er i køen fordi de bør stå der. Spørsmålet er hvor alvorlig det er at du står i kø; hvor mye betyr det om du må vente én måned eller tre måneder. Det er alvorlig at folk med alvorlige tilstander som bør behandles, står i kø. Men at folk står i kø for en plage som er ubehagelig, men ikke farlig, er et mindre problem for samfunnet. Problemet oppstår når folk er sykmeldt på grunn av dette, poengterer han.
Det er ikke vist noen klar sammenheng mellom ventetid og sykmeldinger, ifølge Askildsen.
Ønskelig for produsentene
Han fastslår at debatten blir unyansert når en skjærer alle i kø over en kam.
- Jeg mener det er fornuftig å dele opp pasientene i grupper etter grad av alvorlighet. Det er ille når de med høy alvorlighetsgrad venter for lenge. I gjennomsnitt venter ikke folk med mindre alvorlighetsgrad lengre enn det som er medisinsk forsvarlig. Men hvis man øker behandlingskapasiteten for de mindre alvorlige tingene, er det ønskelig for produsentene - ettersom de får mer penger, sier han.

Powered by Labrador CMS