Helsetjenesteaksjonen: Hvem venter vi på?

Sven Erik Gisvold, professor og anestesilege i Trondheim
Marit Kirkevold, professor og sykepleier i Oslo
I MANGE ÅR hadde lærerne i Alberta Teachers Association (ATA) opplevd stadige reformer og økende byråkrati. Utmattelse og resignasjon bredte seg, men samtidig vokste forventningen frem: Én dag vil noen komme og avsløre den ødeleggende effekten av måle- og regelhysteriet, og se at elevene er dem som til sist blir skadelidende.
I 2013 besøkte Utdanningsforbundet ATA. De kanadiske lærerne fortalte at de omsider hadde innsett at ingen ville komme for å redde dem - og at de selv måtte ta ansvaret for sine arbeidsvilkår og rammebetingelser: «No one else is coming. We are the ones we are waiting for» (1).
BUNNLINJEPROFESJON. Den nye profesjonen av bunnlinjebyråkrater har i senere år trengt seg inn i norske sykehus, barnehager, skoler, høyskoler og universiteter, skriver professor Rune Slagstad (2). Byråkratdrevne reformer og omstruktureringer truer fagenes autonomi, yrkesutøvernes arbeidsglede og den individuelle profesjonsetiske ansvarsfølelsen (3,4).
Mål- og resultatstyringen er å betrakte som et langsomt drepende virus i helsetjenesten. Som en ondartet sykdom sprer den seg i forvaltningen og truer andre organers funksjon. Effekten ble alt i 1977 beskrevet av professor Ole Hilmar Iversen som «byråkratitis» (5).
SITT EGET LIV. Moderne helsetjeneste er kompleks. Den er avhengig av dyktig ledelse og administrasjon. Et ekspanderende byråkrati har mistet dette fokuset og begynt å leve sitt eget liv. Kontroll, rapportering og dokumentasjonskrav hindrer oss i økende grad i å få gjort vår egentlige oppgave.
Mål- og resultatstyring i offentlig sektor henter inspirasjonen fra internasjonal industri. Instrumentelle mål som produksjon, effektivitet og budsjettbalanse, svekker fokuset på gode og omsorgsfulle tjenester og ivaretakelse av godt arbeidsmiljø. Målstyringen søker å strømlinjeforme «produksjonslinjer» og kontrollere yrkesutøvernes virksomhet ved å bruke økonomiske og administrative styringsredskaper.
Dessverre er en del av grunnlaget også redusert tillit til arbeidernes faglige skjønn og motivasjon for å gjøre en god jobb.
PASIENT I SENTRUM. Helsetjenesteaksjonen drives av helsearbeidere, pårørende og andre engasjerte borgere. Den har sitt utspring i artikkelen «Ta faget tilbake» (6).
Aksjonen søker å koordinere engasjementet blant alle som ønsker å sikre at helsepersonell kan være helt til stede for pasienten i hverdagen, uten unødvendige forstyrrelser.
Vi ønsker å bruke fagkunnskap, erfaring og empati til å helbrede, lindre og trøste. Vi vil ta faget tilbake og sette pasienten i sentrum
VÅRE RÅD. Her er noen av våre råd til helsepolitikerne:
- Slank byråkratiet. La politikerne prioritere, ikke detaljstyre.
- Avvikle de regionale helseforetakene og sykehusstyrene i sin nåværende form.
- Avvikle innsatsstyrt finansiering på avdelingsnivå og internfakturering i offentlig helsetjeneste.
- Ingen nye skrivebordsreformer. Videreutvikling av helsetjenestene må springe ut av, og være solid forankret i, pasientenes behov og vår kliniske kunnskap.
IGNORANSEN. Helseminister Jonas Gahr Støres forgjengere har systematisk ignorert klare advarsler fra fagfolk om de ødeleggende virkningene av byråkratdrevne sykehussammenslåinger og andre ambisiøse reformer. Strukturendringer er av og til nødvendige, men de må forankres i fagmiljøene før de settes i verk (7). Reformivrige politikere svikter påfallende ofte sitt ansvar for å sikre en slik forankring.
Erfaringene har ført til svekket tillit hos oss helsearbeidere til dem som skal lede oss. Det tar lengre tid å bygge opp tillit enn å bryte den ned. Blant Støres viktigste oppgaver er å gjenreise tilliten til de sentrale helsemyndighetene. Dette skjer ikke ved bare å lytte - og si at han tar kritikk alvorlig - det må handles. Et medisinsk topplederforum, der ministeren og flere titalls sentrale ledere og toppbyråkrater - men ikke én eneste praktiserende helsearbeider - skal meisle ut fremtidens helsetjeneste, er ikke egnet til å berolige oss (8).
SYSTEMLOJALITETEN. Helsearbeidere er vanligvis lydige og lojale. Vi står derfor i fare for å sette systemlojaliteten foran pasientlojaliteten. Det kan skje ved at vi for eksempel bruker tid på «kreativ» DRG-koding fremfor pasientsamtaler, at vi skriver ut pasienter fortere ut enn vi mener er forsvarlig - eller at vi bidrar til å dekke til uheldige hendelser. Mellomledere kan ende opp som mer lojale mot sine overordnede - enn mot pasientene.
Helsetjenesteaksjonen vil ta faget tilbake, både ved å stille krav til politikerne om bedre rammevilkår og ved å minne våre kolleger om at vår sterkeste lojalitet skal være til pasientene, ikke systemet.
Oppfordringen går derfor til hver enkelt av oss: Vi må selv bidra til å skape rammebetingelser som gjør at vi hver dag kan være stolt over vår yrkesutøvelse. Ingen utenforstående vil komme og redde oss. Det er oss selv vi venter på.
Ingen oppgitte interessekonflikter

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser:
1) Handal S. Stå opp for samfunnsoppdraget mot kontrollregimet. Foredrag ved Velferdskonferansen-2013, Oslo, 15.04.2013 (ikke publisert).
2) RS: Slagstad R. Den nye samfunnsstriden. Klassekampen, 16.04.2014.
3) Strømmen E, Syvertsen, TG. Det regelstyrte samfunn. Aftenposten, 26.10.2011.
4) Østlie JE. New Public Management. FriFagbevegelse, 19.04.2013.
5) Iversen OH. Byråkratitis en «slow-virus» sykdom? Pulsen 1977; 4: 1 – 4.
6) Wyller VB, Gisvold SE, Hagen E, Heggedal R, Heimdal A, Karlsen K, et al. Ta faget tilbake! Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133(6):655-9.
7) Kotter J, Rathgeber H. Our Iceberg Is Melting: Changing and Succeeding Under Any Conditions. St. Martin's Press, 2006.
8) 100.000 sykepleiere glemt av HOD. Dagens Medisin, 09.04.2013.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2013