Legeliv: Svingdørspolitikk

Torleiv Ole Rognum, professor dr.med. ved Universitetet i Oslo
Han stirrer på den stengte døren til den nedlagte vernede arbeidsplassen. Fire mann med alvorlige psykiske lidelser hadde hatt meningsfylt arbeid der; rammeverksted, reparasjon av pc-er, snekkerverksted og vedproduksjon. Dessuten ryddet de turstiene på det vakre sykehusområdet.
Helseforetaket kuttet arbeidstilbudet og sparte rundt en million kroner i året. Dette var i 2011. De fire er stadig uten beskjeftigelse. Nå har det samme helseforetaket redusert antallet akuttpsykiatriske plasser med en tredel fra 22 til 15 plasser. Innsparingen blir på 4,2 millioner kroner årlig.
NY STYRINGSIDEOLOGI! Hun ble funnet hengt i sitt hjem. Den unge psykisk syke kvinnen var livredd og hadde tryglet om innleggelse i psykiatrisk avdeling. Svaret var nei. Det var ikke plass til henne. Jeg spør meg: Hva er det vi driver med? Har avstanden mellom beslutningstakere og helsetjenere blitt uoverstigelig? 
Stadig flere innser at helsetjenesten trenger en radikal nyorientering. I Tidsskrift for den norske legeforening (6/2013) foreslår Vegard Bruun Wyller og medforfattere en radikal kursendring: Avskaff sykehusstyrene som fungerer som rene alibier for administrasjonens beslutninger. Avskaff «tverrgående avdelinger»; alle sykehus må ha lokal stedlig ledelse. Avskaff de regionale helseforetakene. Slutt med innsatsstyrt finansiering internt i sykehusene. Forby fakturering i den offentlige helsetjenesten. Slank Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet - og sykehusenes eget byråkrati! Vedlikehold av bygninger må ikke tas over driftsbudsjettene. Nei til flere sentralt drevne skriebordreformer med bakgrunn i fikse idéer fra statsråder eller andre maktpersoner. Mer tillit til grunnplanet i stedet for dagens system som er preget av mistillit med stadige krav til styring og kontroll.
Disse ti punktene innebærer faktisk en ny styringsideologi for helsetjenesten.
STØRES TI TILTAK. Den 30. januar 2013 lanserte helseminister Jonas Gahr Støre ti tiltak, som dessverre ikke innebærer noen ny styringsideologi.
På ett punkt er Støre imidlertid på linje med Wyller og medarbeidere. I møte med fagfolk på sykehusene har helseministeren oppfattet oppgittheten over rapporteringspresset. Summen av signaler, mål, rapporteringer er blitt for stor, konstaterer han. Rapporteringen er byråkratisk og arbeidskrevende og tar oppmerksomhet bort fra pasientene.
KARTLEGGING. Først trenger departementet kunnskap om hvor vidt det foregår unødig rapportering. Derfor er man i gang med «prosjekt overrapportering». Omfanget og tidsbruken på dokumentasjon, registrering og rapportering i spesialisthelsetjenesten skal kartlegges.
Jeg tillater meg å forutsi et utfall av kartleggingen. Så lenge man er kritisk til rapportering, rent generelt, går det bra. Men nåde deg dersom du peker på noe konkret: Da får du høyst sannsynlig høre at akkurat denne rapporteringen er aldeles nødvendig og viktig. Den er pålagt fra sentralt hold og dessuten er det flere ansatte i administrasjonen som er avhengig nettopp av disse rapportene - slik at de kan rapportere videre oppover i systemet.
Nylig kunne vi lese i Stavanger Aftenblad at Statoils konsernsjef Helge Lund kutter 750 stillinger i stab- og støttefunksjoner for å trimme organisasjonen til å møte konkurransen fra utlandet. Hva med å overveie en lignende radikal medisin for helsetjenesten?
TIDSTYVERI.  Mye av det «støttefunksjonene» driver med, oppleves som meningsløst tidstyveri. En mellomleder bruker en betydelig del av arbeidstiden til aktivitet generert av støttefunksjonene. Det blir stadig flere «portaler» som krever opplæring, rapportering og oppfølging. Ikke bare tar de en økende del av budsjettene til helsetjenesten, verre er det at de beslaglegger mye av fagfolkenes tid - til skade for selve tjenesten.
Ved en fornuftig sanering av de sentraliserte støttefunksjonene som befinner seg fjernt fra helsearbeiderne, kunne noen av de overtallige medarbeiderne flyttes tilbake til avdelingene til reell støtte og avlastning for fagfolkene.
SVINGDØRSPOLITIKK. Den pasientnære tjenesten innen psykiatri og rus roper på ressurser og helsearbeidere. Det handler om menneskeverd - og det handler om å hjelpe mennesker i akutt krise.
Ved å legge ned plasser i psykiatrien, kan man paradoksalt nok øke antallet behandlinger, men ikke fordi pasientene blir bedre hjulpet: De blir svingsdørpasienter som stadig må reinnlegges fordi de utskrives for tidlig. I rapporteringen til sentrale myndigheter ser det kanskje fint ut med et økt antall behandlinger. For pasientene kan det bety at de mister arbeidstilbudet som hjelper dem til et meningsfylt liv - eller i verste fall mister kontrollen og tar sitt liv.
Legeliv, Dagens Medisin 07/2013