Veiledertrøbbel i praksis

Det er for ustabil tilgang på praksisveiledere til blant andre sykepleierstudenter. Ordningen karakteriseres av en rekke uløste problemer.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Dette kommer frem i en ny rapport fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). På oppdrag fra Helsedirektoratet har instituttet studert kvaliteten og omfanget på praksisstudiene i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten i disse fire helseutdanningene: sykepleie, fysioterapi, ergoterapi og vernepleie.

– Det er for liten stabilitet i tilgang på veiledere og veiledningskompetanse, usikkerhet omkring ansvar, rolle og funksjoner, ulikt syn på veiledning og veiledningsmodeller, svakt ressursgrunnlag, manglende finansiering og mangel på forpliktende avtaler og kvalitetssikring, oppsummerer NIFU-forsker Joakim Caspersen overfor instituttets nettside.

Tidligere er det avdekket vansker med å fremskaffe gode og relevante praksisplasser og at samarbeidet mellom utdanning og yrkesfeltet er uforutsigbart og lite stabilt over tid. Denne gangen gikk NIFU nærmere inn i problematikken.

Kjenner ikke rammeplanene
Gjennom kartleggingen har NIFU spurt aktørene i praksisfeltet, som praksisveiledere og koordinatorer, hva de anser som viktig for å få til god kvalitet og riktig omfang i praksisstudiene i utvalgte helseutdanninger.

Det viser seg at det er stor variasjon i hva praksisveilederne bruker for å styre innholdet i praksis. Rammeplanenes mål for praksis er lite kjent, og veilederne forholder seg først og fremst til fagplanene utarbeidet ved utdanningsinstitusjonene, ifølge NIFU.

Opplever tidspress
Praksisveilederne opplevde tidspress i hverdagen, og dette ga også utfordringer for praksisundervisningen. Praksisstudienes plassering i studieåret er i hovedsak styrt av utdanningsinstitusjonenes fagplaner, og dette resulterer i en ujevn bruk av praksisfeltet gjennom året.

Ifølge instituttet ga mange også uttrykk for at trykket og arbeidspresset er så stort at det kan være en utfordring å finne rom til kompetanseutviklingskurs for veiledning. Det er mange steder en stor utfordring å få tatt imot alle studentene på en god måte.
Veiledningsaktiviteten, og kompetanseutviklingen tilknyttet denne, synes dessuten å være lite systematisert og kvalitetssikret, og samarbeidet mellom utdanningsinstitusjon og praksissted fremsto som ganske personavhengig, påpeker NIFU.

Tverrfaglig arbeid varierer
På de store sykehusene med høyt tempo og spesialiserte avdelinger opplevdes mulighetene til tverrfaglig samarbeid om undervisning som dårligere enn på mindre steder. Der arbeidet man større grad tverrfaglig, som en naturlig del av det daglige arbeidet med pasientene.

Powered by Labrador CMS