Takk helseminister - nå orker jeg å lede litt til

Dersom du vil være til for meg, helseminister Jonas Gahr Støre, må du sikre meg et team som kan hjelpe meg med de ikke-medisinske delene av førstelinjelederjobben min.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Ingrid Petrikke Olsen, gynekolog og avdelingsoverlege ved Klinikk Hammerfest, Helse Finnmark
DENNE KRONIKKEN har vært under revisjon i flere måneder. Og så kom du, helseminister, med ditt tiende bud om ledelse. Jeg forventer at dine ord omsettes i handling. «Den viktigste lederen i det daglige – det er førstelinjelederen – hun som gjør klar til operasjonen, organiserer akuttmottaket, klargjør klinikken. Det er henne vi alle må være til for, hele veien – også jeg som helseminister».
Jeg har vært lege i 16 år. Som førstelinjeleder i halvannet år har det blitt klart for meg hvordan det kreves at jeg må tenke grunnleggende forskjellig som leder inn mot avdelingen – og som leder inn mot det administrative. Dette har vært befriende. Det er ikke det at jeg har «tapt» saken i seg selv, som har irritert, men mer at jeg har bommet på metoden jeg har formidlet synspunkter på. Bommet på en bakenforliggende kode som jeg ikke har knekt.
LEGEROLLEN. Når jeg som gynekolog tar en beslutning om å forløse et barn eller utføre en operativ prosedyre, tenker jeg hele tiden at man skal minimere risiko. Skal ikke ta noen sjanser, jobbe forebyggende – ikke vente til det er virkelig alvorlig. For eksempel gir vi antibiotika for å forebygge ved enkelte operasjoner. Vi venter ikke med å gi antibiotika til infeksjonen har oppstått. Vi mobiliserer pasienter og gir blodfortynnende medisin for å unngå blodpropp.
Vi utløser traumealarm selv om meldingen sier at pasienten er stabil og ved bevissthet. Hele tiden tenker vi leger på «worst case» og har en plan B og C – i tilfelle plan A ikke holder. Alltid for sikkerhets skyld. Men vi kan ikke måle effekten av antallet infeksjoner eller blodpropper vi har forhindret.
Dette er legerollen, og som leder for mitt fagområde er jeg ansvarlig for at rammebetingelser og faglige prosedyrer er på plass.
NYE ERFARINGER. Som administrativ leder med budsjett- og personalansvar er systemet jeg jobber i, motsatt. Da venter vi til en hendelse har oppstått før vi iverksetter et tiltak (infeksjonen må oppstå før vi gir antibiotika). Vi beskjærer sekretærtjenesten til tross for mine advarsler om at det da vil bli fristbrudd og redusert kvalitet for pasientene. Så kommer det klager, fristbrudd og sykefraværet stiger. Da avholdes det møter som ender opp med at «jo da», det er visst en sekretær for lite.
Vi har da latt være å forebygge – og ventet til sekretærtjenesten krever intensiv behandling og kanskje rehabilitering.
KODEJAKT. Tilbake sitter jeg med en smak av salt og søtt i munnen. Søtt fordi mine analyser seks måneder tidligere viste seg å være riktig likevel: Beskjæringen i sekretærtjenesten resulterte i uønskede fristbrudd og dårligere epikrisetid. Salt fordi jeg opplever å ha mislyktes med min kommunikasjon.  Hvorfor ble jeg ikke hørt for seks måneder siden? Jeg, som i legerollen kommuniserer med døende pasienter, barnløse par – og sinte og krevende pasienter. Jeg som kommuniserer tydelig og tar ledelsen i stressende kliniske situasjoner på fødeavdelingen når barnet må fødes i løpet av minutter.
I arbeidet med pasienter tenker vi risikominimering og forebygging. Jobben vi gjør, blir også vurdert etter disse parameterne. I den administrative delen av lederrollen min er det ikke slik. Jeg rister på hodet og leter etter den bakenforliggende koden. Helsepersonell er ikke vant til at situasjoner komme så langt ut av kontroll at man må utløse «administrative traumealarmer» for å få problemet fram i lyset og på dagsordenen. Det er så grunnleggende imot de prinsippene vi legger til grunn når vi behandler våre pasienter. Vi forstår ikke, og vi blir frustrerte.
FORBISNAKK. Som førstelinjeleder ser jeg for eksempel fleksible, ansvarsfulle medarbeidere som har tatt et tak for sin arbeidsplass når en (u)ventet bemanningskrise oppsto. Personalavdelingen ser en leder (meg) som ikke har utført arbeidsgiverjobben sin og sørget for at de pliktoppfyllende arbeidstakere har fylt ut skjemaer for alle «unntakene» som oppstår når man avviker fra et standardisert arbeidstakerforhold.
Dette har ingen av oss hatt tid til, vi har jo ivaretatt pasientene. Begge parter ser riktig, men vi snakker forbi hverandre og har ulikt fokus på hvorfor situasjonen oppsto. Dette skaper negative diskusjoner.
TEAMARBEID. Helsearbeidere jobber i team omkring pasienten. Legene stiller diagnoser, forordner behandling som utøves i fellesskap med teamet rundt. Vi har definerte arbeidsoppgaver. Målet er klokkeklart – nemlig pasientens beste.
Jeg opplever ikke det samme teamarbeidet i min rolle som førstelinjeleder inn mot administrasjonen. Og er vi egentlig enig om målet?
Verken personal- eller økonomikonsulentene kjenner til min verden, som består av pasienter, fag, kvalitet, økonomi, arbeidsmiljø, utstyr, samhandling, vaktturnus, utdanning og forskning, hvor dette med personal- og budsjettansvar kun utgjør en bitteliten del. Jeg opplever at vi har stor respekt for hverandres fagkunnskap – det er ikke der hunden ligger begravet. Men i vårt samarbeid blir rollene uklare: Arbeidsoppgavene til hver enkelt er ikke definert – og hvem er lederen?
GI MEG ET TEAM! Er det så enkelt at det handler om mangelfull kommunikasjon mellom to vidt forskjellige arbeidskulturer? Om forebygging og team versus røde tall og bestemmelser ovenfra?
Om du vil være til for meg, helseminister, må du sikre meg et team som kan hjelpe meg med de ikke-medisinske delene av førstelinjelederjobben min. Rett og slett flytte ressursene som er brukt på konsulenter, nærmere pasientene. Teamfølelse, felles arbeidskultur og kommunikasjon kan jeg få på plass selv. Jeg mener dette vil gjøre meg bedre i stand til å levere på de helsemålene som du – på vegne av fellesskapet – ber om.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/2013

Powered by Labrador CMS