Legeliv: - Vi må utveksle informasjon

- Vi må samarbeide om behandlingsnivå og behandlingsmål når pasientene flyttes mellom sykehus og sykehjem - og utveksle nødvendig informasjon om dem.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Pernille Bruusgaard, frilans sykehjemslege og skribent
I sykehjemmets rehabiliterings- og samhandlingsavdeling mottar jeg svært syke, forvirrede og døende pasienter. Pasientene sendes med ambulanse til og fra sykehuset, der de utredes for og behandles mot alvorlige sykdommer fra flere organsystemer samtidig; hjertesvikt, nyresvikt, hormonsvikt, mental svikt, blodpropp og blødninger, diffuse infeksjoner og svulster.
I sykehuset holdes det liv i skrøpelige pasienter i høyteknologiske overvåkingsavdelinger, og avmagrede kropper får skåret av ben og tarmer som streiker. Det oppleves tidvis som grotesk for oss som mottar dem til videre behandling og pleie i kommunen.
NYTTIG FOR PASIENTEN? Pasientene skrives ut med stadig lengre medisinlister. Tablettene spyttes ut, tygges eller settes i halsen. Vi vet ikke hva pasientene får i seg, og de behandles med nye legemidler mot bivirkninger av de andre.
Appetitten svekkes av den vonde smaken og munntørrheten. I tillegg skal injeksjoner, inhalasjoner, dråper, miksturer, plastre og medisinske kremer administreres av kyndig personell, og det hele skal overvåkes med blodtrykk og blodprøver.
FIRE GRUPPER. Sykehusene jobber etter strategien: utredning - diagnose - behandling. Men hva så? Pasienter sendes med ambulanse ut av sykehuset. Pasienter uten innsikt i sin egen situasjon, uten å være i stand til å ta sine ordinerte medisiner - og uten at det nødvendigvis er definert en tydelig diagnose og et realistisk behandlingsmål. Er de da ferdig behandlet?
Til sykehjemmets samhandlingsavdeling utskrives i hovedsak fire grupper pasienter fra sykehuset:
- de som skal trenes opp etter sykdom for å reise hjem
- de tungt pleiekrevende som trenger fast sykehjemsplass
- de ustabile og uavklarte alvorlig syke pasientene og
- de døende.
UTRYGGHET. Det er spesielt utfordrende når behandlerne i sykehuset, og vi i sykehjemmet, vurderer at samme pasient tilhører ulik kategori (se over).
Det kan virke som om det er lettere å være optimistiske og gi forventninger om rehabilitering og bedring til pasienter og pårørende, når man ikke selv skal følge opp behandlingen.
Pasienter og pårørende blir utrygge når de opplever at behandlingstilbudet i kommunen ikke står i forhold til behandlingsmålet fra sykehuset.
Til tider skrives pasienter ut med behandlingsopplegg det er umulig å gjennomføre for sykehjemmet. Noen pasienter klarer ikke å ta medisinene sine eller å samarbeide til rehabilitering.
MANGLER. Sykehjemmet har ikke alltid den kompetansen, det livsnødvendige utstyret - eller medisiner som pasientene trenger. Nylig fortalte mediene om sykepleieren som måtte sitte en hel natt og holde pasienten i live ved å fjerne slim fra pasientens luftveier med bare hendene. En kjent og kjær kollega med demens ble medisinert for å holde seg rolig i en avdeling med personalmangel. Det er ikke nok fagpersoner på jobb til å følge opp lindring av døende pasienter.
Utfordringene gjelder også den andre veien. Når pasienter sendes til sykehus, er det med en forventning om at noe skal gjøres. Sykehuset behandler med sine muligheter og spesialistkompetanse - når pasientene kommer dit. Det er trygt å vite at de gjør alt, når alt skal gjøres.
Ved innleggelse kan det mangle viktige opplysninger om pasientens sykehistorie, og oppdatert medisinliste følger ofte ikke med. Det kan være vanskelig å definere realistiske behandlingsmål når en gammel person blir akutt syk.
BEHANDLINGSMÅL. Eldre pasienter har mindre bufferkapasitet, og ofte blir akutt sykdom skjebnesvanger for den videre helsetilstanden og pleiebehovet. Det kan svikte i flere organsystemer samtidig, og mange pasienter blir aldri helt friske igjen. Noen kan fortsatt ha nytte av aktiv rehabilitering og fortsette å leve gode år hjemme, mens andre dør i behandlingsforløpet.
Behandlingsmulighetene i sykehus og sykehjem er veldig forskjellige, og slik skal det være. Men vi må kjenne til hverandres tilbud og utveksle nødvendig informasjon om pasientene. Vi må samarbeide om valg av riktig behandlingsnivå og definere like behandlingsmål når pasientene flyttes mellom sykehus og kommunehelsetjenesten - i samhandlingens tid.
Legeliv, Dagens Medisin 06/2013

Powered by Labrador CMS