«Dyr kreftbehandling - eller tidlig ultralyd?»

Det er nok av gode intensjoner for en rasjonell og verdig prioritering med vitenskapelig metodikk. Bare synd at gjennomføringskraften er så svak - særlig i et valgår.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Ole Erik Iversen, professor ved Universitetet i Bergen og overlege ved KK, Haukeland universitetssjukehus

HELSEMINISTEREN har nettopp omgjort Helsedirektoratets konklusjon om at pasienter med avansert føflekksvulst (melanom) ikke skulle få tilgjengelig, men for dyr behandling. Saken ble for politisk belastende i et valgår.
For at beslutningen ikke skal fremstå som ren overkjøring, defineres det nå som forskning. Dette er bra, og helt i tråd med hva mange med meg har argumentert for i en årrekke, se Dagens Medisin (21/2011).
PRINSIPP. En systematisk bruk av fase 4-studier (populasjonsbasert implementering) ved ny kostbar behandling burde knesettes som prinsipp. Resultatene fra fase 3-studiene som ligger til grunn for godkjenning, er sjelden generaliserbare fordi inklusjons- og eksklusjonskriteriene er så mange. To eksempler: fase 3-studien med taxol inkluderte bare to prosent av de potensielle brukerne.
Bevacizumab (Avastin) ble godkjent ved brystkreft, men bruk i det virkelige liv viste mer bivirkninger og mindre effekt, slik at FDA i USA frarådet videre bruk. Sammenligningen er høyrelevant for føflekkreft i Norge. Vi har dokumentasjon for effekt og enkelte solskinnshistorier, men det er mange ubesvarte spørsmål om kostnader og hvem som har nytte.
Ved å tilby behandlingen til alle som fyller gitte kriterier for en begrenset periode, kan vi få nettopp den kunnskapen. Ikke minst kan vi publisere resultatene internasjonalt - som et eksempel fra en rasjonell og systematisk fungerende nasjon som setter rettferdighet så høyt.
LÆRDOM. Prosessen om melanombehandlingen er et lærestykke på den tornefulle vei: Fagpersonene mistenkeliggjøres, fortvilte pasienter kjøres frem ved siden av behandlingstriumfene, velegnet og velregissert på topp i mediene. Må det være så vilkårlig og uverdig?
Vi har gode, gjennomarbeidede prinsipper (Lønning 1 og 2). Vi har gode prosedyrer, og vi har Prioriteringsrådet, med bredt anlagte prosesser med kostnadseffektivitet og rettferdighet i høysetet. Men vi får det ikke til å fungere godt i praksis. Melanombehandlingen fikk tommelen ned fordi prisen var cirka 800.000 kroner per QUALY, men tidlig ultralyd fikk tommelen opp til tross for at QUALY ikke kunne kalkuleres fordi den medisinske nytte var utilstrekkelig dokumentert.
LEGITIMITET. Skjer dette fordi Prioriteringsrådet skjeler mer til partiprogrammer og opportunisme enn streng faglig prioritering? Da har utvalget ikke gjort jobben sin - og derfor mistet sin legitimitet.
I dagens situasjon trenger spørsmålet seg på: Hvem skal nå prioriteres? Prostatakreftpasientene eller friske gravide? En kynisk kalkulasjon av stemmefiske i et valgår gir entydig resultat (kvinnene), men legger vi Lønning-kriteriene til grunn, blir konklusjonen like klar, bare stikk motsatt.
VERDIG? Kanskje Ole Brumm får rett igjen? Men bærekraftig helsepolitikk blir det ikke. Og nye tilsvarende kostbare medikamenter som skal presse seg frem, står i kø.
Det er nok av gode intensjoner for en rasjonell og verdig prioritering med vitenskapelig metodikk. Bare synd at gjennomføringskraften er så svak - særlig i et valgår.
Det er plass for realistisk pessimisme. Et langt legeliv har eksempler nok.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 06/2013

Powered by Labrador CMS