Menneskene i helsevesenet

Løsninger for en god utvikling av norsk helsevesen ligger ikke i å lete etter nye, forløsende organisasjonsstrukturer. Nå trenger vi et sterkere fokus på alle menneskene som utgjør Helse-Norge.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Lars Borgen, førsteamanuensis PhD.ved Høyskolen i Buskerud, Drammen/overlege ved Avdeling for Bildediagnostikk, Vestre Viken HF
DET HAR STORMET i og rundt helseforetakene de siste årene.  Frem mot stortingsvalget vil foretakenes berettigelse debatteres. Blant annet Høyre ønsker å finne nye modeller for hvordan vi best rigger Helse-Norge.  Forkastes foretaksmodellen, får vi imidlertid nye årsaker til konflikter, nye støykilder og enda et system som trenger tid for å finne sin form.
Det bør nå derfor handle om menneskene i systemet, snarere enn systemet selv. Det bør handle om de levende personene som skjuler seg bak matriseboksene i organisasjonsmodellene. For ansatte samarbeider ikke mer om de plasseres i samme boks på et lysbilde. Hva er det så vi bør adressere?
Helsearbeidere er mennesker. Med sin lidenskap, sine drømmer – og begrensinger. Vi trenger å se mening i arbeidet vårt, ha en klar identitet og lojalitet til hverandre. Ikke minst trenger vi begeistring og arbeidsglede for å få til god helse.
MENINGEN. Opplevelse av mening motiverer oss til å levere som forventet; helsetjenester i store mengder av god kvalitet. Vi trenger en himmel over hverdagen, se det gode vi gjør.
Den bedriftsøkonomiske retorikken som brukes i New Public Management, der det fokuseres på «produksjon» og «overskudd», gjør det motsatte: Den suger meningen ut av det vi driver med. Bedriftsøkonomisk språk forteller oss at vi er produsenter, ikke hjelpere.
Som lege forstår jeg at vi behøver et språk for å få bukt med løpske utgifter. Men la ikke dette lederspråket devaluere vår gjerning og utydeliggjøre verdiene vi skaper.
IDENTITETEN. Hvem er Sykehuset, Vestre Viken – eller OUS? I all hovedsak dem i hvitt med 10–20 års lokal fartstid, og som ser sin livsgjerning videre på sitt sykehus. Direktøren som snart reiser videre, oppleves ikke nødvendigvis som en virvel i sykehusets ryggrad. Hvordan forvente lojalitet til sine prosjekter når det snart kommer nye direktører med nye columbi-egg?
De lange linjer og det bærende element utgjøres av oss i hvitt. Vi trenger ledere vi kan identifisere oss med, ombord i vår båt, vårt sykehus, like helhjertet og langsiktig som oss selv.
AVPERSONIFISERINGEN. Ansatte opplever seg avpersonifisert til brikker i et stort «redesignprosjekt». Vi flyttes på. Mangel på direkte personlige relasjoner til ledere forsterker opplevelsen av å være en mobil automat.
En ansatt kan på sin side ha en utfordring i å se at ledere også er mennesker som forsøker bidra etter beste evne. Vi skal ha et kritisk blikk på hverandre, men alle har vi et ansvar for å huske at hver og en av oss er et menneske.  Avpersonifisering motarbeider konstruktive løsninger.
SELVFORSTÅELSEN. Det administreres mye, men ledes lite, hvilket gjenspeiles i manglende personlige relasjoner mellom leder og ansatt. Du kan imidlertid bare være en god leder for en du kjenner. Sykehusansatte trenger å ledes gjennom direkte relasjoner ¬– av ledere som ser oss, heier oss frem, skryter og tenner oss.
Antallet legespesialister er om lag tredoblet de siste 35 årene. I «helsefabrikken» med definerte pasientforløp er legen én av flere produsenter, som utøver styrt praksis. Legerollen beveger seg således til dels fra skredder til konfeksjonsarbeider, hvilket har implikasjoner for hva slags ledelse vi trenger. En skredder behøver knapt ledes, han er sin egen sjef, mens konfeksjonsarbeideren i større grad trenger tydelige relasjoner, motivasjon, anerkjennelse og ledelse.
En god utvikling i Helse-Norge fordrer økt selvforståelse, med erkjente rolleendringer.
BEGEISTRINGEN. Inspirasjon og begeistring er en forutsetning for arbeidsomme, innovative og endringsvillige medarbeidere. Begeistring har drevet utviklingen av medisinen og motivert sykehusleger gjennom tiår. Hvordan står det til nå om dagen? Er vi begeistret på jobb, i OUS, i Vestre Viken?
Dersom svaret er nei: Hva gjør det med oss dersom sløvsinnet sniker seg inn, hvis det kritiske blikket sløres? Hva koster det i kroner og øre, om vi går hjem på slaget halv fire, i stedet for å fullføre det vi holder på med? Arbeidsglede og begeistring bør være et strategisk satsingsområde!
Organisering og rammene rundt helsevesenet er viktig.  Men la oss nå fokusere på det som fyller rammene – på dem som jobber i sykehusene og utgjør ryggraden i Helse-Norge. Hvordan vi motiveres, hvordan vi kan ledes, hvordan vi begeistres. For helsevesenet handler først og fremst om mennesker.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 05/2013

Powered by Labrador CMS