Legeliv: Håpet - og veien tilbake til start

Marius Christensen, kommunelege i Tjeldsund og leder av forskningsutvalget for ultralyd i allmennmedisin
Som lege vet man at man ikke skal ta noe for gitt. Livet er uforutsigbart og kan fort ta en annen retning enn vi hadde tenkt. Gjennom mine relativt få år som lege har jeg allerede fått ta del i mange historier. Noen av historiene tar en med seg fordi de rokker ved det innerste i deg - uten at du sikkert kan forklare hvorfor - og i dag har jeg tenkt å fortelle to av historiene som har gjort sterkest inntrykk på meg.
ELDRE PASIENT. I min turnus ved kirurgen på Asker og Bærum sykehus tok jeg blant annet imot pasienter i mottaket, og her fikk jeg innblikk i en fantastisk livshistorie: En mann i 80-årene med kjent prostatakreft var meldt inn til kirurgisk mottak på grunn av urinretensjon. Det første han spør om, er om jeg har sett hans vakre kone. Det er tydelig igjennom vår samtale at han ikke kan være uten sin kone. Jeg stusset litt, men tenkte mer på oppgaven med å legge inn et kateter på han.
Etter at en liter blodtilblandet urin hadde tømt seg i posen, senket roen seg i rommet. Det var noe med denne pasienten som fascinerte meg. For en gangs skyld var det rolig på vakt, og jeg satte meg ned og ba ham fortelle sin historie.
KJÆRLIGHET. Med glød i øynene fortalte han om hvordan han som 16-åring møtte sin første kjærlighet. De begynte på farmasistudiet sammen og hadde en flott tid på Universitetet. Så brøt krigen ut i 1940. Alle studier ble lagt på is og det oppsto et tomrom og en uro hos ham. Han bestemte seg for å kjempe for fedrelandet, reiste til England og ble med i RAF. Han kjempet imot tyskerne til krigens slutt, og under krigens kuleregn følte han seg sikker på at han skulle dø. Han skrev hjem og ba sin kjære om å fortsette sitt liv, for han trodde ikke han kom til å komme hjem igjen. Han tok heldigvis feil.
Da krigen var over, var det ikke lett å finne tilbake til sin elskede, og han håpet at hun nå levde et nytt og godt liv. I etterkrigstida ble han stasjonert i en by i Nord-Norge, der han møtte en kvinne han lykkelig giftet seg med. De fikk barn sammen, men likevel gikk tankene ofte tilbake til ungdomstiden og hans første kjærlighet. På slutten av 1990-tallet ble han enkemann - og fant til sin store overraskelse ut at hans første store kjærlighet var blitt enke omtrent samtidig. Han tok mot til seg og kontaktet henne - og bare noen få måneder etter flyttet de sammen og giftet seg.
UNG PASIENT. Under min medisinske turnus gikk vi lange vakter. Det var til tider fysisk tungt, jeg følte meg sliten og hadde, som mange andre, mine småplager. En kveld mottok vi en ung mann som hadde vondt på baksiden av låret etter en joggetur. Han hadde vært skadeforfulgt i foten og var blitt operert på grunn av lyskeplager få måneder tidligere. Etter dette hadde han vært noe mer hoven i foten, og legevaktlegen la ham inn med spørsmål om en DVT.
Jeg hadde umiddelbart ikke særlig tro på diagnosen. Mannen så ualminnelig sprek ut og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg skulle ønske jeg hadde formen og helsen hans. Forbauselsen var stor da ultralydsvaret viste massiv trombose i lysken, og tumor av ukjent genese i fossa poplitea. Det viste seg at han hadde kreft med metastaser til lever. Uhelbredelig. En ung mann jeg i høy grad relaterte meg selv til. Jeg tror det var derfor møtet gikk så hardt inn på meg. Jeg lærte meg da å sette pris på den helsen jeg har, og at man ikke skal ta neste dag for gitt.
VEIEN TILBAKE. I min tid i distriktsturnus var legevaktene i Bærum delt i tre sjikt, og legevaktsentralen delte ofte C-vaktene ut til turnuslegene, som var lavest på rangstigen. På en av disse kjørevaktene ble jeg sendt på sykebesøk til en mann med urinretensjon: En flott eldre dame tar imot og geleider meg inn i stuen. På sofaen ligger en mann som jeg, etter åtte måneder, umiddelbart gjenkjenner som den eldre pasienten. Han er fortsatt kvikk til sinns, men kreften har begynt å tære.
Jeg forteller hans kone at jeg kjenner den rørende kjærlighetshistorien. Hun smiler og sier hun aldri var i tvil da han ringte og spurte om de skulle finne sammen igjen. Selv om de begge var svekket av alder og sykdom, skulle de leve sin siste tid sammen.
HÅP - OG LEGELIV. Da jeg forlot leiligheten, tenkte jeg på en av sangene til A-ha: «Stay on these Roads/We shall meet, I know/ Stay on my love».
Noen veier leder inn i fortvilelse og sykdom, og i tunge tider klamrer vi oss til håpet. Heldigvis vet vi ikke hvor veien bærer før vi går den, men håpet - det sterkeste av alt - gjør at vi fortsetter å gå uansett hvor tung veien er.
En annen vei ledet en mann tilbake til sin første kjærlighet. Pasienten min ga aldri opp håpet.
Så hva har dette med et legeliv å gjøre? Alt.
Legeliv, Dagens Medisin 05/2013