Legeliv: Kanskje er det greit at vi ikke vet hva morgendagen bringer?

Guttorm Brattebø,  leder for prehospital akuttmedisin i Helse Bergen
Hva skulle jeg svare? Selvfølgelig kunne jeg sagt at da ville jeg ta med familien, reise verden rundt og besøke alle de steder jeg har hatt lyst til å se, treffe kjente eller lese de bøkene jeg har liggende, eller noe sånt.
Eller kanskje jeg bare ville ha forsøkt å leve livet stort sett som før.
FRA SYKESENGEN. Da jeg begynte ved Haukeland Universitetssykehus, ble jeg fortalt historien om kirurgen Peter Heimann, som hadde fortsatt å arbeide helt frem til han døde av sin kreftsykdom - 52 år gammel. Han dikterte sine siste brev fra sykesengen og hadde på ingen måte sluttet som lege og leder.
Heimann var en av dem som fikk i stand det katastrofemedisinske kurset som Bergensfakultetet har vært berømt for - inntil man for et par år siden ikke ville bruke penger på det lenger. Videre hadde han en omfattende vitenskapelig produksjon, og ikke minst var han ledende i planleggingen av «det nye Haukeland» - med sentralblokken som man i 1983 kunne flytte inn i.
Den dagen fikk Peter Heimann ikke oppleve.
HVORFOR? Så kan man jo spørre seg hvorfor Heimann ikke gjorde noe helt annet når han selv ble rammet av en dødelig sykdom? Er det kanskje slik at vi stort sett finner trygghet og mening i det å fortsette med livet som før?
Selv om noen hevder at det bare er hensynet til lønn som gjør at vi går på jobb, stemmer det ikke helt. Vi vet at folk som blir sykmeldt, bør fortsette å ha god kontakt med arbeidsplassen og sine kolleger, for med tiden øker risikoen for at man ellers ikke klarer å komme tilbake i jobb.
Vi har jo også et ønske om å bety noe for andre, gjøre en forskjell eller fullføre våre ulike «livsprosjekt» - hva det nå kan være. Så er det jo også slik at god helse ikke er noe man alltid kan ta for gitt. Svikter den, vil også økonomisk rikdom miste mye av sin verdi.
RIKDOM - OG RESPEKT. Ønsket om å bety noe, har vi også kunnet se når et par av Norges mest velstående mennesker, rike på dagligvarer og fiske, plutselig ønsker å bli lagt merke til for sine meninger - ikke bare for sine prangende hus, hytter og lystbåter. De tjener mange ganger mer enn statsministeren, men misunner ham tydeligvis muligheten til å bestemme og å bli hørt.
Det skal god rygg til å bære gode dager heter det, noe som visstnok skal være godt illustrert med de såkalte «nyrike». Det er mennesker som har blitt styrtrike over natten og kjøpt seg all mulig luksus, men som så oppdager at de ikke nødvendigvis får innpass i ærverdige klubber - eller oppnår den respekt de på grunn av deres rikdom fortjener.
Resultatet er depresjoner, isolasjon og rus.
FORANDRINGEN. Kanskje kan vi kjenne oss litt igjen i dette? Jeg husker godt da jeg kunne kjøpe min første sykkel etter å ha spart i mer enn ett år. Gleden over endelig å kunne realisere mitt største ønske, var enorm.
Som voksen, og nesten i stand til å kjøpe hva jeg skulle ønske meg, har jeg imidlertid ikke den samme følelsen - fordi det ikke lenger er snakk om samme grad av tung prioritering og langsiktig sparing. Dels skyldes jo dette at vi som nordmenn, i motsetning til mange av våre medmennesker i resten av Europa, er forholdsvis velstående og har stor gjeldstoleranse.
Dersom olje- og gassprisene stuper eller verdenssamfunnet skulle kreve erstatning for produserte fossile brennstoff, kan det raskt endre seg.
MOTIVASJONEN. Selv om vi ofte kan reflektere over alt vi burde ha gjort utenom arbeidet, er relasjonene til våre kolleger - og tilhørigheten til arbeidsplassen - svært viktig. Der er det prosjekter og oppgaver som vi gjerne vil se ferdigstilte. Der er det kompetanse vi ønsker å oppnå - og stillinger og funksjoner vi gjerne skulle ønske å kunne oppnå.
Dette er med på å gi oss mening og den indre motivasjonen for å delta i arbeidslivet som heldigvis de fleste har.
GREIT NOK? Noen har også lyst til å vise at de er i stand til å fortsette å jobbe selv om de har en alvorlig sykdom. Jeg husker en kreftpasient som ønsket å få timer til cellegiftbehandling sent på dagen slik at hun ikke behøvde å ta fri fra jobben, noe hun selvsagt hadde både rett og anledning til.
Så vet en med seg selv at det langt fra er sikkert at det man på forhånd tenker seg at man ville ha gjort i en slik situasjon, faktisk er det man vil gjøre om det skjedde.
Og kanskje er det i grunnen like greit at vi ikke vet hva morgendagen bringer?
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 02/2012