Depotpreparater - til velsignelse eller forbannelse?

Vær særs varsomme med bruk av nevroleptika - og vær enda mer på vakt overfor depotpreparater!

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Dag Coucheron, psykiater  
BRUKEN AV nevroleptika i form av depotpreparater øker. Det er flere grunner til å advare mot (overdreven) bruk av administrasjonsformen.
Diagnosen bør være helt sikker. Det er den langt fra alltid, jamfør de sakkyndiges vurdering av observandens lidelse i Anders Behring Breivik-saken. De siste årene har endret mye i diagnostikken av schizofreni. Ofte får man inntrykk av lemfeldighet. Leser man hva som skal til for å kunne stille diagnosen ifølge ICD-10, ser man at mange som har fått diagnosen, ikke oppfyller kriteriene.
DIAGNOSEJAKT. Etter hvert er det blitt svært vanlig å bli bedømt som schizofren. Uten å være det.
Årsakene til dette ser ut til å variere. For eksempel er det neppe uvanlig at legen mener at pasienten trenger et lengre opphold i institusjon og derfor leter etter en diagnose som gir hjemmel for tvangsbehandling. Dette vil gi både legen, de pårørende og pasienten tid til å kunne rette opp pasientens plager, ser ut til å være tankegangen. Man har altså de aller mest hederlige motiver for en tvangsinnleggelse og tolker avvikende adferd som tegn på psykose, selv om kriteriene for adferden ikke kan betegnes som psykotiske. At også leger tøyer grenser når det gjelder diagnostikk, kan vekke mistanken om at man betrakter norske lover som veiledende.
ALVORLIG. Resultatene kan bli alvorlige. Under påvirkning av nevroleptika kan atferden ligne den schizofrenes passivitet, tanketomhet, tilbaketrekning - og til og med hallusinoser.
Skjer dette, har man fått klinisk belegg for diagnosen og medisineringen kan fortsette ofte i svært lang tid. Kanskje livet ut.
Depotmedisiner gir sykehusene klare fordeler. De er lette å administrere og sikrer at pasienten ikke slurver, saboterer eller krangler om doser eller medisinvalg, for ikke å snakke om at pasienten blir såpass sløvet at han/hun lydig følger det regimet som er blitt lagt for dem.
Men det finnes også klare ulemper. Har man satt en sprøyte med depotmedisin, har man ingen mulighet til å justere dosen nedover. Bare å øke medisineringen.
HVEM HAR RETT? Når diagnosen står i journalen, har behandlerne som leser dette i pasientens «sykdomskarriere» senere, en tendens til å ta diagnosen for gitt og fortsetter å betrakte vedkommende gjennom sine schizofreniinnstilte briller. Klager pasienten over diagnosen, er dette ofte å betrakte som «manglende sykdomsinnsikt» - og et tegn på at diagnosen er riktig.
Bringer pasienten saken inn for kontrollkommisjonen, strør denne påfallende ofte sand på sykehusets syn og godkjenner «ekspertenes» diagnoser uten motforestillinger. Ender saken i retten, vil dommerne lytte høflig til pasientens klager, men ikke legge nevneverdig vekt på søkerens argument er. Retten går ut ifra at ekspertene har rett.
SUNN FORNUFT. Et hederlig unntak var den modige dommeren Wenche Elizabeth Arntzen, som i Breivik-saken tenkte selv, fulgte sin sunne fornuft og lyttet til sakkyndigpar nummer to. Men ‒ vi må ikke glemme at disse to sakkyndige ikke ble oppnevnt før pressen hadde sluppet til atskillige innlegg som pulveriserte den første rapporten. Så kan man naturligvis sette et spørsmålstegn ved pressens motiver i saken. 
Konklusjon: Vær særs varsomme med bruk av nevroleptika. Vær enda mer på vakt overfor depotpreparater. 
Ingen oppgitte interessekonflikter

Powered by Labrador CMS