Rusbehandling - til nytte for hvem?

Dag Furuholmen, spesialist i psykiatri
SOM ÉN AV de fagpersonene som var med på å etablere Veksthuset i Oslo i 1982 som spesiallege og var klinisk leder frem til 1987, er det tragisk å se hva omorganiseringen til avdeling Ung har resultert i. Man raserte et helt fagmiljø på Veksthuset for å prøve ut sitt selvkonstruerte prestisjeprosjekt, den såkalte Akermodellen. Man har endt opp med en institusjon der det er utstrakt rusing og følgelig mangel på resultater.
Dette er resultatet av en rekke feilprioriteringer, som dessverre ikke bare handler om faglig arroganse hos lokale planleggere, men også om helseforetakenes innkjøpsordninger av tjenester og organiseringen av rusfeltet.
FEIL MÅL. Politikere og helsebyråkrater har feil mål på suksess: Deres målsetting er å øke antallet nye påbegynte behandlinger per år. De teller hoder i stedet for resultater. Dette kalte man tidligere for svingdørsmodellen. Så å si all behandlingsforskning på rus viser at jo lengre klienten er i behandling, desto bedre går det. Og jo lengre oppfølgingen er knyttet til samme behandlingskjede og metode, desto bedre går det med klientene. Dette gir et høyere antall rusfrie klienter over tid.
Dette handler også om å forstå betydningen av relasjonen med klienter over tid, om kontinuitet i behandlingen i stedet for å bli sluset ut i et tilfeldig ettervern uten ruskompetanse eller med stor personalutskiftning.
FEIL KRITERIER. Helsebyråkrater anvender feil grunnlag for utvelgelse av institusjoner: Man ser etter kortest mulig behandlingstid og kriterier som bostandard i stedet for å ta hensyn til langtidsresultater og faglig standard. Man er også for fokusert på antall medisinskfaglig personale - i stedet for å vurdere om ansatte har tilstrekkelig rusfaglig kompetanse og praksis.
Man kan bruke Phoenix Haga som eksempel. De er et velfungerende Terapeutisk Samfunn med over tyve års erfaring, og med opptil 70 prosent rusfrihet hos dem som gjennomfører opplegget fem år etter behandling. Sammenligninger viser at de har dobbelt så gode resultater som snittet av norske rusinstitusjoner. Haga brukes både nasjonalt og internasjonalt som kunnskapsbase for nye institusjoner, men blir likevel ikke valgt som fortsatt samarbeidspartner av Helse Sør-Øst.
POLITISK HESTEHANDEL. I stedet satser man sannsynligvis etter politisk hestehandel på en ennå ikke opprettet religiøst basert institusjon, Håpets dør, som vil trenge minst fem års innkjøringsperiode for å frembringe en noenlunde velfungerende institusjon. Sist de var i funksjon under samme navn, ble institusjonen nedlagt på grunnlag av manglende faglighet og total mangel på resultater.
Derfor stemmer det ikke når helse- og omsorgsministeren sier på TV at man har foretatt en grundig utvelgelse mellom godt fungerende institusjoner.
RUS I BEHANDLINGSMILJØ. Rusing på institusjonen er selvfølgelig nedbrytende for den som ruser seg, som på et vis må begynne på nytt hver gang, men ikke minst for miljøet rundt som er ekstremt sårbare for andres rusing. Det skaper rus-sug, utrygghet, kynisme og manglende tro på at det er mulig å komme ut av rusavhengighet. Det betyr at resten av klientene heller ikke nyttiggjør seg av behandlingen.
De terapeutiske samfunn som er i drift i Norge, har ingen økning i rusing på institusjonen, men er i stand til å tilpasse seg både nytt lovverk og nye klientgrupper. Dette er fordi de bygger på en velprøvd praksis som er utviklet gjennom grundig metodeutvikling og teori siden slutten av 1960 tallet. De har også resultater som er nokså like med de beste metadoninstitusjonene. I tillegg finner man mindre bruk av alkohol, hasj og andre rusmidler i gruppen rehabiliterte klienter fra denne type institusjoner.
Det er nærliggende å tro at helseministeren bør snu mer enn en tue for å få klarhet i hva som ligger til grunn for dagens praksis.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 01/2013