Legeliv: Organisert rundt organer

BENTE ASCHIM, fastlege i Oslo/spesialist og veileder i allmennmedisin
Helsedebatten handler for tiden mest om sykehus, særlig de største - for ikke å si det aller største.  Arbeiderpartiets nestleder, Helga Pedersen, uttaler at sykehusreformen fra 2001 er en stor suksess. Ifølge henne består suksessen av bedre behandling på blant annet av kreft, noe som selvfølgelig stemmer, men som neppe skyldes sykehusreformen - og ikke minst flere polikliniske konsultasjoner både innen somatisk sykdom og innen psykiatri.
Selvfølgelig har det skjedd forbedringer. Men det er en tillitskrise i befolkningen som ikke lar seg fikse med tallmagi. Mange fastleger føler seg solidariske med sine pasienter i denne forståelige mistilliten.
DR. HOUSE-ENHET? Problemene, sett utenfra de store institusjonene, er todelt: Hvor, når, hvordan og til hvem kommer et sykt menneske inn hvis det er behov for behandling i spesialisthelsetjenesten? Og når pasienten er ferdigbehandlet, frisk eller syk: Hva skjer når den syke kommer ute og er overlatt til kommunehelsetjenesten?
Først: Hvordan få tilgang? Det ukompliserte går greit og lar seg tallfeste. Er man så uheldig å ha dårlige definerte sykdomstilstander, er det verre. Våre medisinske spesialiteter og sykehusavdelinger er organisert rundt organer, ikke mennesker.
Hvis du har plager mange steder, etterlyser jeg en «Dr. House-enhet» der det diagnostiske arbeidet er en prioritert team-oppgave - selv om man kan le av en rollefigur som er hjertekirurg, radiolog og indremedisiner samtidig.
KASTEBALLER. Jeg har pasienter som har gått i langt over et halvt år med i og for seg ikke så merkelige tilstander, men de er kasteballer mellom organspesialister på flere sykehus. De snakker ikke alltid så godt sammen, i hvert fall ikke elektronisk. Dette medfører mye lidelser og lange sykmeldinger.
Det som var enkelt før, er nå mer komplisert: Primærlegen ringer et stort sykehus i regionen: «Jeg er ganske sikker på at dette er brystkreft, kan jeg få en time over telefon?» Vi møtes av standardsvar: skriftlig henvisning, vurdering - og deretter fra to-ti ukers ventetid. Og når pasienten ringer etter en uke for å høre, er henvisningen ikke vurdert.
Så blir det å ringe nærmeste private tilbud som tilbyr det samme på under to uker, men til en høyere pris.  (dette skjedde på OUS for en uke siden).
FERDIGBEHANDLET? Så handler det om veien ut av sykehus, såkalt ferdigbehandlet. Hva skjer?
Hjemmesykepleien løper fortere og har mindre tid. De blir pålagt avgrensede oppgaver som lar seg måle, skrives ned - og må skynde seg videre. Møter hos fastlegen for å drøfte pasienter vi har felles, har de ikke tid til.
Tidligere kunne jeg ringe hjemmesykepleien: «Fru A er skrøpelig, etter et fall. Hun har økende angst, kan dere ringe eller stikke innom henne i helgen?» Svaret var alltid ja. I dag blir jeg møtt med at -«det må komme et vedtak fra bestillerkontoret», eller tildelingsenheten eller søknadskontoret - kjært barn har mange navn.
Slikt lar seg gjøre via epost, men økt tilgjengelighet gir det ikke. Her er det ikke snakk om lange og vedvarende tiltak som bør vurderes nøye, men kort og avgrenset hjelp som kan hindre en innleggelse.
RESSURSMANGEL. Et like stort problem: Psykisk helsearbeid til mennesker med alvorlig psykiske lidelser er noe av det viktigste hjelpetiltaket vi har, men prioriteres ikke. Selv velbegrunnede søknader fra spesialisthelsetjenesten avslås.
Avslaget kan begrunnes faglig av en med langt mindre fagkompetanse enn den som søker, men realiteten er at dette er et knapphetsgode. Avslaget skyldes manglende ressurser.
FRUSTRASJONSCONTAINER. Fastlegen blir sittende igjen med frustrerte, redde, masete, av og til truende og oppgitte pasienter. Noe sted må det komme ut.
Det krever tålmodighet for å være container for all frustrasjonen, men en klok kollega i en samfunnsmedisinsk stilling sa: «Fastlegen er den eneste i helsevesenet som har et ansikt og et navn».
Dette er sannsynligvis en anerkjennelse - og den skal vi være glade for.
Legeliv, Dagens Medisin 01/2013