Ett gen forklarer halve diabetesrisikoen

Dette er blant funnene i doktoravhandlingen til lege Per Medbøe Thorsby, som 11. januar forsvarer sine funn under en disputas ved Oslo universitetssykehus, Aker.

Thorsby og hans kolleger fant ut at variasjoner i det såkalte TCF7L2-genet kan forklare opp til 50 prosent av den totale arvelige risikoen for å få diabetes type 2.

– Vi tror at dette genområdet kan ha stor betydning i forståelsen av årsakene til type 2-diabetes. På sikt kan dette bidra til bedre behandling, sier han i en pressemelding i anledning disputasen.

Jaktet nye risikofaktorer
Forskerne studerte arvelig risiko for overvekt og type 2-diabetes. De fant ut at arvelige markører i visse gener kan bety mye for utviklingen av denne sykdommen og for overvekt.

Det er godt kjent at overspising og lite fysisk aktivitet fører til overvekt, og at dette igjen kan lede til livsstilssykdommer som diabetes type 2 – men bare 20–30 prosent av personer med overvekt får diabetes. De mente derfor at andre risikofaktorer må ha betydning.

Samtidig har det vært kjent, blant annet gjennom tvillingstudier, at disse tilstandene også har en betydelig arvelig komponent; både sosial arv, som det å vokse opp i samme miljø i en familie, og ren genetisk arv – altså det man arver ved å ha felles arvestoff.

– Arv som risikofaktor har vært underkommunisert for disse hyppige tilstandene, fremholder legen.

Enklere å studere genetisk arv
De siste årene har det blitt enklere å studere hvilken genetisk arv som kan bety noe. Per Medbøe Thorsby studerte hvilken betydning fem markører i fire ulike gener hadde for slike tilstander.

Han benyttet data og arvestoff i norsk befolkning hentet fra Norsk barnediabetesregister og Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag. Deretter studerte han innflytelsen som de genetiske markørene og miljøfaktorer hadde på fødselsvekt, overvekt og diabetes.

Også variasjoner insulingenet betyr noe
I tillegg til funnet om at variasjoner i TCF7L2-genet kan forklare inntil halvparten av den totale arvelige risikoen for å få diabetes, fant han også ut at variasjon i insulingenet kan ha betydning for å utvikle overvekt hos ungdom.

Han og medforskerne oppdaget også at to andre variasjoner har betydning for om man utvikler type 2 diabetes – nemlig variasjon i den såkalte transkripsjonsfaktor 7 lik 2-genet (TCF7L2), som har med insulinfrigjøring å gjøre, og peroksisom proliferator aktivert reseptor g-genet (PPARG), som har med insulinfølsomhet å gjøre.