Se til Australia!

Roar Dyrkorn, overlege ved St. Olavs Hospital, spesialist i allmennmedisin og klinisk farmakolog
Ketil Arne Espnes, spesialist i allmennmedisin og klinisk farmakologi
MED VIOXX-SKANDALEN og den siste multimilliard-rettsaken mot GlaxoSmithKline klart i minne er det fristende å stille spørsmål om hvem man kan stole på, og hvem som skal stå for legemiddelinformasjon i Norge i fremtiden. Etter Vioxx-skandalen og aksjonen blant norske allmennpraktikere mot industrirepresentanters besøk i norske allmennpraksiser har antallet besøk fra farmasøytisk industri blitt drastisk redusert.
Antallet legemiddelrepresentanter og deres budsjetter er også mer enn halvert siden 2004. Statens Legemiddelverk har mottatt noen få millioner for å bygge opp en alternativ tjeneste uten at vi tror norske fastleger foreløpig har sett resultater av dette. Etter vår erfaring virker det som om det har oppstått et informasjonsvakuum blant norske fastleger.
KUNNSKAP. I Norge har vi fire regionale legemiddelinformasjonssentre (Relis) som sorterer under Legemiddelverket. De har utviklet seg siden oppstarten og blitt mer utadrettet i sin aktivitet, blant annet med tilbud om kurs og møteaktivitet. Fastlegene kan dra på kurs eller lese seg til ny kunnskap i tidsskrifter og på internett, men det er knapt noen tilbud om oppsøkende virksomhet.
Avdeling for klinisk farmakologi ved St. Olavs Hospital i Trondheim har siden 2006 benyttet kronikkforfatterne, som begge er spesialister i allmennmedisin, tidligere fastleger og som fortsatt innehar 20 prosent stilling i allmennpraksis, til å bygge opp en seksjon for undervisning av fastleger. Dette skjer både ved praksisbesøk i vår region og ved å holde kliniske emnekurs i klinisk farmakologi for allmennpraksis. Andre avdelinger har holdt lignende kurs med varierende mellomrom, men praksisbesøk er mer sjeldent.
En del av vår virksomhet består i at vi har bygd opp en meny med forelesninger innen praktisk klinisk farmakologi som varer 25–30 minutter og som vi tilbyr fastlegepraksiser i vår region. Vi hermer etter den farmasøytiske industrien ved å tilby morgenmøte eller lunsjbesøk, samt besøk på andre praksismøter eller i etterutdanningsgrupper for fastleger, men det er ikke tilbud om gratis lunsj. Dette har blitt meget godt mottatt.
KAMP MOT OVERFORBRUK. I Australia har de i lang tid hatt et lignende tilbud til allmennpraktikere, men der har de én-til-én-møter på legekontorene. Dette arbeidet startet ved Repatriation General Hospital i Adelaide for 21 år siden. De startet da «Drug and Therapeutic Information Senter» (Datis), ikke ulikt våre Relis-sentre.
Oppstarten var en kampanje for å redusere det de mente var et overforbruk av NSAIDs som generelt smertestillende midler, blant annet for å redusere bivirkningene i form av magesår. De besøkte 100 allmennpraktikere og spesialister i sykehusets inntaksområde. Samtidig registrerte de antallet sykehusinnleggelser for magesår både året før og året etter. De fant at det hadde vært en 70 prosents reduksjon i sykehusinnleggelser for magesår ved sykehuset i året etter kampanjen.
PRODUSENTUAVHENGIG. Dette var forløperen for «The National Prescribing Service» (NPS), som i dag har 250 ansatte ved hovedkontoret i Sydney. De arbeider med produsentuavhengig legemiddelinformasjon og publikumskampanjer. Dette er en organisasjon ved siden av det som kan regnes som Australias legemiddelverk.
NPS lager produsentuavhengig informasjonsmateriell innen ulike terapiområder ved hjelp av nasjonal ekspertise innen fagområdene. De kliniske ekspertene står for den faglige informasjonen som blir bearbeidet av pedagogisk personale og en egen medieavdeling som visuelt utformer den endelige kampanjen.
Når grunnlagsarbeidet er gjort, innkalles cirka 100 såkalte «Academic Detailers» (AD-er) inn til kursing i aktuell kampanje. NPS leier inn allmennpraktikere som AD-ene får prøve å presentere terapikampanjen for. De mottar tilbakemeldinger og råd på hvordan de best mulig gjennomfører presentasjonen. Deretter drar de akademiske «detailerne» hjem til sine distrikter rundt om i Australia og gjør avtaler om én-til-én-møter på 25–30 minutter med allmennpraktikere. Samtidig lanserer NPS en publikumskampanje i aviser og andre medier.
Hver av de akademiske «detailerne» besøker 15-20 allmennpraktikere per uke. Det opplyses fra NPS at hvert 30. minutt gjennom arbeidsuken har en allmennpraktiker besøk av en akademisk «detailer», som presenterer produsentuavhengig legemiddelinformasjon innenfor et utvalgt terapiområde.
SE TIL AUSTRALIA! Forfatterne av denne kronikken har begge vært på studiereise i Australia og vært med akademiske «detailere» på besøk hos australske kolleger – og vi har latt oss imponere av fagligheten og gjennomføringen i slike praksisbesøk.
Vi synes at norske helsemyndigheter absolutt bør herme etter Australia. For det er ikke nok å produsere nasjonale retningslinjer og veiledere på papir eller i nettutgaver uten å sørge for en grundig implementering gjennom nærkontakt med dem som skal gjennomføre tiltakene. Derfor: Se til Australia!
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2012