Prioriteringsdebatten

Meningene i Rådet var ulike og sprikende, og da man skulle fatte vedtak i saken, kom man ikke frem til annet enn det et annet rådsmedlem, Kreftforeningens generalsekretær Anne Lise Ryel, kalte for et «intetsigende» vedtak.
Debatten i Rådet for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten handlet om det som ofte omtales som «prisen på et liv». Dette er en tabloid fremstilling av den store og komplekse diskusjonen omkring «grenseverdi for offentlig behandlingsvilje for effekt av tiltak i helsetjenesten».
Skal man ha én slik verdi? Et intervall? Eller ønsker man ikke en verdi i det hele tatt?
KOMMUNELEGE og rådsmedlem Vegard Vige hadde initiert debatten i Rådet, og medieomtalen i forkant av behandlingen hadde skapt interesse rundt spørsmålet: Skulle vi nå få den endelige prisen på et liv?
I vedtaket fra mandagens møte heter det seg at man ønsker en bredest mulig debatt, og at man ønsker å belyse problemstillingen fra flere sider.
Det er lett å stemple en slik konklusjon som mislykket.
MEN selv om vedtaket fra møtet ikke var all verden, ble saken godt opplyst og belyst - ikke minst takket være innlederne på møtet, professor Ivar Sønbø Kristiansen, førsteamanuensis Eli Feiring og professor Jan Abel Olsen. De tre har ulike oppfatninger om det i det hele tatt er riktig å sette en grenseverdi, og de fremla faglige modeller og resonnementer for sine syn.
Forhåpentligvis var møtet i Rådet starten på det som skal bli en offentlig debatt om prioriteringer. En slik diskusjon er avgjørende for å kunne skape forståelse og tillit til de valgene som tas i norsk helsetjeneste hver eneste dag. Blant annet er Rådet opptatt av temaer som sosial ulikhet, ubevisste nedprioriteringer og overmedisinering av pasienter.
FAGFOLKENE trenger støtte fra lederne i helsetjenesten for de prioriteringene de er nødt til å foreta hver eneste i dag. I altfor stor grad viker politikerne unna når de får seg forelagt enkeltsaker fra mediene.
Derfor er det meget bra å se at en engasjert helseminister Jonas Gahr Støre både innledet og lyttet til debatten. Som Støre påpekte, handler prioritering mye om «et bevisst og gjennomtenkt forhold til det å si nei».
DET ville ha vært useriøst om Rådet etter et par-tre timers behandling hadde landet på én verdi for et kvalitetsjustert leveår, en annen type indikator eller en grenseverdi som forpliktet diskusjonen for de nærmeste årene. Til det er problemstillingen for omfattende og kompleks.
Det avgjørende er imidlertid at Rådet klarer å følge opp en lovende diskusjon om prioriteringene med større struktur og presisjon enn mandagens møte. Man har forpliktet seg til en krevende debatt om prioritering. Det er planlagt videre behandling av saken i april. Om man klarer å finne en god nok form på diskusjonene og engasjere så bredt som man ønsker, må tiden vise. Her har Rådet og dets leder, konstituert helsedirektør Bjørn Guldvog, en formidabel utfordring.
Faren er at en god start renner ut i sanden, og at diskusjonene fylles med sektorinteresser og tomprat.
Leder, Dagens Medisin 21/2012