Kunnskapen, angsten - og makten

Gunnar Bovim, administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF
I DENNE UTGAVEN av Dagens Medisin kåres Helse-Norges mektigste. I skrivende stund vet jeg ikke mer om listen enn jeg har sett tidligere år, og at jeg egentlig ikke liker slike kåringer. Men redaksjonen har bedt meg reflektere rundt tematikken ledelse, ansvar og makt.
For meg er begrepene synlighet og ansvarlighet sentrale elementer i ledelse. Det er vanskelig å tenke seg at en aktiv leder kan utøve sin funksjon uten å være synlig - både for de ansatte og for den relevante omverdenen. Ledere i helsetjenesten eksponeres i mediene og i den offentlige debatten - slik fungerer et åpent samfunn som bekjenner seg til demokratiske prinsipper.
TABLOIDISERINGEN. Synlighet kan utnyttes for å bidra til bedre ledelse. Man kan forklare hvor man vil, og hvorfor man vil dit. Når motivene og valgene som helsetjenesten står overfor, tydeliggjøres, blir de også tilgjengelig for samtaler og diskusjon. Synlighet og tydelighet henger sammen, men dermed kan også synlighet bli den enkelte leders problem. Man tvinges til tydelighet - «tabloidisering» - der nyansene bør få rå, til å konkludere mens man fortsatt ønsker å fundere, og informasjonen kan komme ut i feil rekkefølge; i avisene før den det gjelder, vet om det.
Men uansett oppsider og nedsider - en usynlig leder er sjelden en god leder.
ANSVARET. Ansvarlighet er for meg tett knyttet til å løse de oppgavene man har fått, med de ressursene man har til rådighet. Nesten uten unntak oppleves dette som en konflikt, i hvert fall i helsetjenesten. De tildelte ressursene er ikke tilstrekkelige til å løse oppgavene slik man egentlig ønsker. Gjentatte medarbeider-undersøkelser viser at ansatte også føler dette. Men jeg er usikker på om vi kan se for oss en situasjon hvor denne konflikten ikke skulle opptre.
Problemet er kanskje mer at «alle» føler at de har mer ansvar enn myndighet. Likevel forvalter helsetjenesten betydelig makt. Ikke bare over pasientene, men over hele samfunnet.
TRUSLER OG FRYKT. Vær med på et lite, grovt forenklet resonnement tilknyttet flyfotoet av Trondheim:
Nidarosdomen ble reist i middelalderen da folk hadde gudsfrykt og tro på et liv etter døden. Et slitsomt liv på jorden var en kvalifiseringsrunde for det evige liv. Kirkens makt var til dels angstmotivert; det ville gå deg ille om du valgte annen vei. Selv om kirkens menn i stor grad valgte presteyrket ut fra en oppriktig tro og med ideelle motiv, må vi i ettertid slå fast at makten for enkelte virket korrumperende, til dels med grusomme konsekvenser.
Det historiske militæranlegget på flyfotoet, Kristianstens festning, er et håndfast symbol på forsvarsvilje og maktutøvelse. I land der militæret har klart å opprettholde en angst for ytre fiender, ser vi gjerne regimer som neppe kan kalles sunne. Som religiøs makt, korrumperer også den militære.
NTNU Gløshaugen er det tredje byggverket jeg vil peke på. I korte perioder har vi i Norge vært opptatt av kunnskap og kompetanse som grunnlag for velferd og livsinnhold. I mindre grad enn for kirke- og militærmakt var kanskje kunnskapsmakt angstmotivert og korrumperende. Kunnskap kan tvert imot utfordre både autoriteter og dogmer. Den kan oppsøkes av flere og den kan diskuteres, men den endrer seg, og ingen har egentlig eierskap til kunnskap. Den er på mange måter til låns mens den ennå gjelder.
MAKT I ENDRING. I vårt sekulariserte samfunn er befolkningen mer opptatt av livet på jorden enn et liv etter døden. Kirkens maktposisjon som dørvokteren for liv og død er borte. Og ikke har vi en truende ytre fiende heller, så militærets makt er redusert og under fortsatt nedbygging. Kunnskap tar vi stort sett for gitt, om ikke vi skaffer den tilveies selv, mener mange at vi kan kjøpe den fra andre.
I oljerike Norge er derfor kanskje angst for å bli rammet av sykdom, det dominerende. Derfor hører et fjerde bygg med i mitt resonnement: Det nye universitetssykehuset i Trondheim, St. Olavs Hospital.
Medisinsk kunnskap, og angst, har gitt helsetjenesten gode behandlingsmuligheter - og en maktposisjon. Befolkningen adlyder helserådene som aldri før. På tross av at innbyggerne aldri har vært friskere, aldri har levd lengre, aldri hatt det bedre, behandler vi stadig flere i helsetjenesten.
Sykehusene kaller inn til kontroller og folk kommer uten å mukke. Gjerne langveis fra. Tryggest det.
HELSESPILL? Følger vi nasjonale og internasjonale retningslinjer, er vi alle, med altfor få unntak, enten syke eller i risikosonen. Gudstjenester og militærparader er erstattet med poliklinisk oppfølging - og nattverdenen med piller hver morgen. Der prestene satt med nøkkelen til det evige liv, sitter nå legene med nøkkelen til det vi håper på; et langt liv med en fjern og happy ending.
Det ukomfortable med dette resonnementet, er naturligvis at vi i helsetjenesten må vurdere våre terapeutiske bidrag - og vår makt. Mon tro hvordan våre etterkommere vil vurdere maktutøvelsen i dagens helsetjeneste? Er behandlinger og råd bare rettet mot pasientens beste, eller også egnet til å styrke eget revir? Rekvirerer vi undersøkelser og behandlinger bare ut fra hva som er best for individet, eller også av angst for å ha oversett noe? Er manglende reell prioriteringsdebatt egentlig et skjult spill for å kunne bygge en enda mer omfattende helsetjeneste? For å pleie angsten litt mer?
EN ANGSTFRI DEBATT. Hva betyr dette for meg som helseleder? Utøver jeg min makt i tråd med befolkningens behov, eller bidrar jeg til en befolkningsfiendtlig maktkonsentrasjon? Eller pisker jeg hardtarbeidende ansatte til å løpe stadig fortere for marginale forbedringer, for å tekkes befolkningens angst for død og fordervelse? Og er det fornuftig?
Ingen spør hvorfor Jeppe drikker. Og ingen spør om samfunnsområder som fokuserer livets innhold - som kunst, kultur og kunnskap - ville gjøre større forskjell.
Derfor: Det er naturlig og nødvendig at noen går helsetjenestens makt etter i sømmene. Kanskje er kåringer egnet til dette, selv om jeg ikke liker listene. Uansett trenger vi en åpen, fri debatt om hvilken posisjon helsetjenesten bør ha i Norge. Uten at angsten tar overhånd. I verdens rikeste land.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 21/2012