Uheldig struktur - og ukultur med ansvarsfraskrivelse

Aasmund Bredeli, foretakstillitsvalgt Of/Dnlf/OUS
I MEDIENE er det mange kommentarer og analyser tilknyttet avgangen til tidligere direktør Bente Mikkelsen i Helse Sør-Øst. Helse- og omsorgsministerens erkjennelse av dårlig planlegging og gjennomføring av sykehusomstillingene i Oslo-området medførte en helomvending i hvordan det regionale helseforetak kommuniserte.
Samtlige direktører for de regionale helseforetak (RHF) har forsøkt å underslå vesentlig informasjon om effekten av de beslutningene som er tatt for sykehusene i Oslo-området. Det kan synes som om disse topplederne i Helse-Norge har sett det som sin oppgave å villede befolkningen og politikere ved å skape en splitt og hersk-situasjon. Dette har nok bidratt til at erkjennelsen av problemet kom så sent.
FEILINFORMASJON. Disse helselederne, og selve styringssystemet for sykehusene, har forhindret at risikoen i omstillingen på et tidlig tidspunkt ble redusert, og at Stortinget – som gjentatte ganger har bedt om informasjon – har blitt feilinformert om de faktiske forholdene.
Helseledernes forsikringer har blitt tillagt større betydning enn varslene fra ansatte og pasienter. Selv ikke varslene fra Helsetilsynet om en uakseptabel høy risiko – med ledsagende alvorlige konsekvenser for pasienter – har blitt hørt.
Hvordan kan dette skje?
DEFINERT VIRKELIGHET. Omorganisering av sykehusdrift er komplisert, og den skjer samtidig med full drift. Pasientsikkerheten skal alltid ha høyeste prioritet, men dette forutsetter at informasjon om effekten av beslutninger kan bringes fra der pasientbehandlingen foregår, og opp til dem som beslutter. Dette svikter – med den konsekvensen at grunnlaget for beslutninger ikke blir godt nok. Fagmiljø må involveres og lyttes til, og mellomledere må gis mulighet til å håndtere kartlagt risiko. I nåværende system tas det beslutninger som tvinges på virksomheten, og den risikoen som oppstår, identifiseres ikke tidsnok. De økonomiske kravene og konsekvensene blir viktigere enn sikkerhet og kvalitet.
Det legges arbeid i å kamuflere feil og negative effekter. Situasjonen beskrives som at det går stadig bedre, uansett virkelighet. Den åpenheten vi vanligvis forutsetter i et offentlig styringssystem der befolkningene har stor interesse, eksisterer ikke. Virkeligheten defineres og beskrives av ansvarlige beslutningstakere i positive vendinger.
FORDREID. Selv når flyttingen fra OUS til Ahus fikk åpenbare negative effekter for pasienter, ble dødsfall beskrevet som resultatet av økt åpenhet, ikke som resultatet av dårlig planlagt flytting og forventet risiko.
I Oslo-prosessen har all åpenbar og godt dokumentert risiko med hensyn på kvalitet og kapasitet blitt ignorert. I stedet for å forholde seg til det faktum at pasientene har blitt skadelidende, og konsekvensene av det, har man forsøkt å dreie det hele til at fremlagte faktum er et uttrykk for en åpenhetskultur. Det etableres gjerne nye prosjekter som «pasientsikkerhetskampanjen» og «glemt av sykehuset» for å dekke over det hele.
Det er svært alvorlig at RHF-ene ikke viser seg å være i stand til å ta ansvar for de negative effektene av egne beslutninger. RHF-ene er ansvarlige for å gjennomføre politiske beslutninger, men de er også premissleverandør for hva som er behov i sykehus og for informasjon fra sykehusene til departementet og deretter til Stortinget, når nytt budsjett skal vedtas.
KRYSSPRESS. Det er fra RHF-ene informasjonen må hentes om sykehusdrift. Når informasjonen ikke er riktig eller fullstendig, skapes det et feil inntrykk av situasjonen i sykehus. Det oppstår et underskudd på informasjon av betydning for vårt demokrati.
Feil virkelighetsforståelse får også betydning for hvilke forventninger som skapes hos politikere, i befolkningen og blant ansatte i sykehusene. Det oppstår et krysspress i sykehuset mellom hva som forventes – og hva som er realiteter.
STYRINGSSYSTEMKRISE. Det er nærliggende å beskrive den nåværende situasjonen som en styringssystemkrise. Når systemkritikken i Helse Sør-Øst gjentatte ganger har kommet for dagen, trår direktørene fra de tre andre helseregionene til som «aktive politikere» ved – på et generelt grunnlag – å støtte Helse Sør-Øst i at foretaket ikke tar ansvar for negative konsekvenser av egne beslutninger.
Det argumenteres med at de andre helseregionene har lyktes med sine omstillinger, uavhengig av kompleksitet og størrelse. Kvalitet og kapasitet i pasientbehandlingen blir underordnet: Omstillingen må bare gjennomføres koste hva det koste vil.
TILSLØRTE FAKTA. RHF-strukturen bidrar på denne måten med tilsløring av fakta og negative effekter av beslutninger overfor de folkevalgte og konflikt mellom sentrale strøk og distriktene. Kulturløftet de siste årene og forslag om «helsevernplikttjeneste» trekkes sågar inn i debatten for å unngå diskusjon om fakta og økonomiske rammer. Lederen for det regjeringsoppnevnte Magnussen-utvalget, som hadde ansvaret for resurssomfordelingsprogrammet til den nasjonale spesialisthelsetjenesten, kommer på banen som en forsvarer av politikken – heller en å se på effekten av egne forslag.
Samlet har denne ukulturen med ansvarsfraskrivelse både hos ledelsen og styret i Helse Sør-Øst, støttet av de andre regiondirektørene, ført til en alvorlig kritisk situasjon.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 19/2012