Legeliv: Kunsten å gå på tynn is

Guttorm Brattebø, leder for prehospital akuttmedisin i Helse Bergen
Som ansvarlig for de prehospitale tjenestene ved sykehuset vårt får jeg avviksmeldingene fra både våre ansatte, pasienter og deres pårørende dersom noe har hendt i denne delen av virksomheten. Dette er en viktig og krevende del av jobben min. Det hender at historiene er tragiske og forteller om pasienter som ikke har fått de tjenestene de hadde krav på. Noen ganger dreier det seg om åpenbare systemsvikt.
Det kan synes som om de barrierene vi har etablert for å hindre skader, nærmest kan sammenlignes med sveitserostskiver der hullene har lagt seg etter hverandre: Forhold som burde ha vært fanget opp, har i stedet fått utvikle seg og resultert i negative opplevelser eller direkte skade - uten at dette ble oppdaget. Uansett årsak gjør det nesten fysisk vondt å erkjenne at vi har sviktet dem som vi skulle hjelpe.
Sammenhengene kan være vanskelig å se - og ofte er det mange forklaringer på hvorfor det kunne gå som det gikk når man forsøker å rekonstruere og forestille seg hendelsesforløpet.
SYNDERJAKT. Det er lett å ende opp med å peke på en eller annen av dem som hadde med pasienten å gjøre, de som arbeider i den «skarpe enden». Vi tenker gjerne at dersom noe har gått galt, må det skyldes at noen har begått en feil, og da er det jo bare å finne synderen.
En rekke vitenskapelige undersøkelser har også vist at jo mer alvorlig hendelsen er, desto strengere dømmer vi dem som var involvert i behandlingen. Etterpåklokskap er jo som kjent en «eksakt» vitenskap, og kritikk rammer lett andre steder enn der de bakenforliggende årsakene skjuler seg. Skal man finne disse, er rådet fra eksperter at man må lete mer i den «butte enden», der de overordnede beslutningene tas, ikke bare i selve pasientsituasjonen.
TRAGISK. Nylig var Akershus universitetssykehus (Ahus) i medienes søkelys etter at det ble avdekket at flere pasientdødsfall var uventede - og dermed ble meldt til tilsynsmyndigheter og politi. Det er få ting som er verre enn å miste pasienter som følge av uønskede hendelser. I mediene blir dette ofte slått opp som medisinske «feil» og «tabber», som om hendelsene primært skyldtes helsepersonells manglende kompetanse eller skjødesløshet.
Dette er en lite fruktbar måte å angripe slike tragiske hendelser på. Som helsepersonell har vi valgt et yrke der vi kan arbeide med mennesker og gjennom vårt daglige virke yte diagnostikk, behandling og ikke minst trøst og omsorg. Derfor er også faglig kritikk det som svir mest. Så er det jo bare slik at vi mange ganger opplever at ressursene og rammene våre i alle fall synes å være for knappe, slik som tjenestene er organisert.
VURDERINGSKUNST. Ressursknappheten gjør at ledere må kutte der man kan. Når mange utgifter er faste - og dermed ikke noe man kan gjøre noe med - blir bemanning og opplæring der man må kutte i for å møte budsjettkrav.
Samtidig skal ledere sikre faglig forsvarlighet på de helsetjenestene de har ansvar for. Denne øvelsen er ikke enkel og kan sammenlignes med å gå på tynn is: Man vet ikke om isen bærer før etter at man har gått igjennom. Snur man før den brister, kan man lett bli møtt med at man kunne ha gått enda lengre. Hvordan skal man da bli hørt, før noen blir skadet?
ANSVARET. Det er grunn til å tro at Ahus-lederne mente at bemanningen var tilstrekkelig, selv om det nå kan tyde på at dette ikke var tilfellet. Hvem skal da ta ansvaret for det som skjedde? Direktøren, klinikkdirektørene, seksjonslederne, eller andre som burde ha sett hva som var i ferd med å skje? Jeg vet ikke, men jeg tror mange tenker gjennom hva som kunne ha vært gjort annerledes.
Noen mener at regjeringen etter 22. juli-kommisjonens rapport har gitt begrepet ansvar et nytt innhold ved bare å si at den tar ansvar, men tilsynelatende fortsetter som før.
Styremedlem Leif Frode Onarheim ved Ahus forsto sitt ansvar på en annen måte enn dette. Siste ord er selvsagt ikke sagt i disse sakene, men det spørs om ikke sistnevnte vil få mer anerkjennelse for sin tolkning av ansvarsbegrepet enn regjeringen.
ERKJENNELSE. Uansett hendelse, eller hva som har skjedd, er det i alle fall sikkert at det er viktig å ta imot klager og avvik på en åpen måte. Noen ganger bør man også kontakte den som har klaget og andre involverte. Erfaringer tyder også på at det å erkjenne, ikke minst å beklage overfor den som har vært offer for uønskede hendelser, betyr mye. Likeledes skal man opplyse om eventuell rett til erstatning og klageadgang til Helsetilsynet.
Så må vi som har ansvar for tjenestene, fortsette arbeidet med å lage mer robuste systemer slik at ingen går «gjennom isen». Da har vi gått for langt.
Ingen oppgitte interessekonflikter
Legeliv, Dagens Medisin 16/2012