Etter dommen

Dag Coucheron, psykiater
NÅ VET VI det: Rettspsykiatrien er i krise - den første sakkyndigrapporten av Anders Behring Breivik var verdiløs. Folk flest kan roe seg - vi er reddet fra den totale forvirring.
Men det er vi slett ikke.
Hvorfor ikke? Fordi de to villfarne rettspsykiatere ikke er alene. Svært mange psykiatere og psykologer, kanskje til og med de aller fleste, er enige med dem. Daglig praktiserer de sin «diagnostikk» i strid med både kriteriene for psykoser i ICD-10, men også i konflikt med sunn fornuft. Mange pasienter blir erklært schizofrene, ikke fordi de er det, men fordi det passer psykiatrien.
ALVORLIG MISTANKE. Hver eneste uke konfronteres flere enn meg med like vanvittige utsagn som i nevnte sakkyndigerklæring. Disse danner grunnlaget for å tvangsmedisinere, tvangsbehandle og tilbakeholde pasienter på ubestemt tid - med Høyesteretts velsignelse under mottoet: «En gang schizofren, alltid schizofren».
Hvis man spør de ansvarlige legene eller psykologene om pasienten virkelig er sinnssyk, noe som er et krav for å kunne tvangsbehandle, kan man få til svar: «Det foreligger alvorlig mistanke om psykose». - Ja vel, men hvilke symptomer finnes på aktiv psykotisk prosess? - «Det er det for tidlig å kunne si noe om». - Men når kan dere si noe sikkert om dette, da? - «Vanskelig å svare på, men hennes oppførsel er svært merkelig, nærmest bisarr». - Ja vel, men hva består denne bisarre oppførsel i? - «Hun har et udiskutabelt behandlingsbehov». - Men er hun psykotisk? Har hun en alvorlig sinnslidelse?
TRIUMFKORT. Slik «diskuterer» vi frem og tilbake inntil den noe pressede sykehuslegen trekker frem sitt trumfkort: «Hun har vært innlagt 17 ganger siste året».
- Vel, vel, men har hun noen gang vært psykotisk?  Pause. Den unge, velmenende, men plagede legen: «Jeg tror du får snakke med avdelingsoverlegen. Dessverre er han på ferie. Vi følger bare de vedtatte retningslinjene her i avdelingen. Nå må jeg dessverre gå. Et viktig møte».
PERMANENT KRISE. Dette er ikke et tenkt eksempel. Det hendte meg for bare noen uker siden. Rettspsykiatrien i krise? Hele psykiatrien ser ut til å være i en permanent krisesituasjon.
Imens sløves denne pasienten, og antakelig mange med henne, ned med meget tunge medisiner. Til sist pasifiseres hun slik at hun ikke lenger protesterer på noe som helst, men sitter stumt og ser på meg, oppgitt og tom i hodet. Hva gjør de sentrale helsemyndigheter når de møter slike holdninger i psykiatrien? Ikke noe?