Eldre: Fra hår i suppa - til stjernestatus i helsevesenet?

Økonomisystemet i sykehusene premierer kortest mulige innleggelser og fastlegenes normaltariff honorerer kortest mulige konsultasjoner. Dette passer dårlig for skrøpelige eldre.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn 10 år gammel.

Anette Fosse, spesialist i allmennmedisin, Øvermo legesenter i Mo i Rana
DE FLESTE GAMLE er friske. De fleste syke er gamle. En stor andel av syke gamle er skrøpelige. En viktig utfordring for helsepersonell på alle nivåer er å gjenkjenne pasienter som tilhører kategorien skrøpelige eldre - fordi disse pasientene trenger en bredere tilnærming enn pasienter med en enkeltstående problemstilling.
Skrøpelighet er i medisinsk sammenheng et distinkt syndrom som kjennetegnes av langtkomne aldersforandringer, flere sykdommer og/eller uklare sykdomsbilder, fysisk og/eller mental funksjonssvikt og et redusert sosialt nettverk.
HÅR I SUPPA. Skrøpelige eldre kommer ofte akutt inn på sykehus via legevakt og får innleggelsesdiagnoser som spenner fra lungebetennelse, urinveisinfeksjon og hjerteinfarkt via lårhalsbrudd og kompresjonsfraktur til «causa sosialis». For denne pasientgruppen angir slike diagnoser kun en flik av problemet. Fellesdiagnosen akutt funksjonssvikt kan gi en riktigere forståelsesramme for utredning og behandling. Akutt funksjonssvikt omfatter «de fem I-ene»: Instabilitet (falltendens), immobilitet, inkontinens, intellektuell svikt (delir) og iatrogen (lege(middel)påført) svikt.
Når disse pasientene havner på en organorientert indremedisinsk eller kirurgisk avdeling, blir de fort «hår i suppa» fordi de ikke passer inn i et travelt og smalspekret behandlingsforløp. Noen få sykehus har begynt å organisere seg bedre i forhold til denne pasientgruppen, blant annet med ortogeriatrisk avdeling; en geriatrisk avdeling der ortopedene gjør den ortopediske delen av jobben, mens geriatriske leger, sykepleiere, fysioterapeuter og ergoterapeuter står for den helhetlige behandlingen. Kan man tenke seg tilsvarende organisering for andre kliniske områder?
BEVISSTHET. Akutt funksjonssvikt krever innleggelse i sykehus for å sette en god medisinsk diagnostikk slik at rett behandling kan starte. Oppbygging av intermediære tilbud i førstelinjen kan ikke erstatte sykehusinnleggelse for disse pasientene. Videre oppfølging kan gjerne skje i førstelinjen, forutsatt at det finnes kompetanse og bemanning.
Subakutt funksjonssvikt kan ofte håndteres i førstelinjen, eventuelt i samarbeid med geriatrisk kompetanse på sykehuset. En viktig utfordring for fastleger, sykehjemleger, hjemmesykepleie og sykehjempersonale er å fange opp og gjenkjenne begynnende funksjonssvikt slik at tilstanden kan tas tak i før den ender med akutt innleggelse. Dette krever kompetanse og bevissthet hos fagfolk i førstelinjen om varselsymptomene, og samarbeidsrutiner som gjør at de håndteres riktig når de fanges opp.
NÅR PENGENE STYRER. Økonomisystemet i sykehusene premierer kortest mulige innleggelser, og fastlegenes normaltariff honorerer kortest mulige konsultasjoner. Det passer dårlig for skrøpelige eldre, og kan trolig, paradoksalt nok, bidra til mindre effektive forløp fordi utredning og behandling rettes inn mot enkeltdiagnoser, ikke mot det samlede problemkomplekset. Ingen av nivåene har finansieringsordninger som premierer samarbeid. Ingen av nivåene har finansieringsordninger som sikrer gode IT-systemer for effektiv og sikker pasientbehandling og samhandling.
Samhandlingsreformen bidrar utvilsomt til økt dialog og samarbeid mellom nivåene. Dette er bra, men åpner for nye svarteperspill. Jeg er bekymret for at vi står i fare for å gå fra den ene grøften til den andre, og i begge grøftene er det de skrøpelige eldre som er taperne. Lett karikert kan disse grøftene beskrives slik: Før samhandlingsreformen ble skrøpelige eldre lagt inn for tidlig og kom ut for sent. Etter innføringen av samhandlingsreformen bidrar økonomiske virkemidler til at skrøpelige eldre kan bli lagt inn for sent, og skrives ut for tidlig.
SKALKESKJUL? Samhandlingsreformen er vellykket på den måten at kommunene i langt større grad tar imot utskrivingsklare pasienter, og mange gir et bra tilbud. Dessverre har mange kommuner ikke bygget opp tilstrekkelig kapasitet og kompetanse, men de tar likevel imot pasientene av økonomiske grunner. Det er en alvorlig bivirkning av kommunal medfinansiering.
Tolkningen av begrepet «utskrivingsklar» er problematisk. Vi i førstelinjen har inntrykk av at sykehusene oftere melder pasienten utskrivingsklar uten at utredning og behandling er skikkelig gjort. Det kan se ut til at kommunenes plikt til å ha tilbud til utskrivingsklare pasienter, brukes som skalkeskjul for mangelfull medisinsk utredning og behandling av skrøpelige eldre i sykehus. Økonomiske virkemidler er kraftige saker med alvorlige bivirkninger, spesielt i kombinasjon med manglende kompetanse og interesse for eldremedisin i sykehusavdelinger.
NORSKE SINKER. Helsevesenet har over mange år unnlatt å satse på en av de største pasientgruppene. Vi har utviklet et stadig spissere sykehusvesen som ikke er i stand til å gi et godt og samlet behandlingstilbud til skrøpelige eldre. Sammenlignet med andre kliniske fagområder er geriatrikompetansen systematisk nedbygget. I kommunene har sykehjemmene og den hjemmebaserte omsorgen stort sett vært pleiefokusert, medisinsk kompetanse er lite etterspurt. Sammenlignet med Sverige er vi sinker. Der har de satset målrettet på geriatrisk kompetanse i både sykehus og kommuner slik at skrøpelige eldre møter et samordnet og kompetent helsevesen som vet hvordan de skal behandle og rehabilitere pasientgruppen.
Gi skrøpelige eldre stjernestatus i det norske helsevesenet! Gjennom satsing på kompetanse i eldremedisin og riktigere organisering av helsetilbudet på alle nivå kan både kvalitet og effektivitet bli resultatet.
Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/2012

Powered by Labrador CMS